Det koster å bli den beste fotballspilleren i verden. Men gjelder ikke det samme for den som vil bli beste skuespiller, lege, administrerende direktør eller professor?
Forskjellen er at en karriere i idrett varer relativt kort – man blir fort for gammel. Det betyr at idrettsutøvere gjerne blir tidlig kjent med «at det koster», fordi de har kortere tid til å nå toppnivå, samtidig som de skal gå gjennom samme skoleopplegg i ungdomsalder som andre.
Alle møter motgang
Plassene på toppen er begrenset. Spørsmålet ikke er om, men når man møter motgang. De som har en så stor driv og vilje at de klarer å forbli i motgang, er de som har størst sjanse for å bli proff.
Derfor er det viktig at utøvere i ung alder er klar over hva som skal til for å oppnå drømmen, slik at spillere sammen med foreldre kan bestemme seg for om det er verdt å prøve.
Sier du nei hvis sønnen din viser samme driven og gleden i å satse på fotball som Sigurd, Håvard, Henrik og Bruno i «Fotballproff»? Ja, det er en sjanse for at de ikke blir proffer, men ville det være det samme som å mislykkes? Eller er det å ikke prøve i det hele tatt det samme som å mislykkes?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Alle likt? Funker ikke.
Forskning på talentutvikling i idrett viser at det å behandle alle likt, ikke funker for å utvikle unge utøvere. Det beholder heller ikke deres idrettsglede på lang sikt. De beste bør spille mot de beste for å få utvikle seg.
Se på læregjerrigheten til Sigurd, Håvard, Henrik og Bruno: Det er mulig at de som vil bli best, ikke finner mye glede i å spille lenge med og mot spillere som er mye dårligere enn seg selv. Det motsatte (noe som har fått mye mer oppmerksomhet) gjelder helt sikkert også. Differensiering ser da ut som beste løsningen: gi spillere utfordring når det trengs og støtte når det trengs.
Et enkelt eksempel som vises i NRK-serien «Fotballproff» er å flytte spillere opp et lag når de trenger større utfordringer eller ned et lag når de sliter. Trenere og støtteapparat har et stort ansvar når det gjelder å ta være på spilleren i begge disse situasjonene og guide dem gjennom dem.
To av mange utfordringer for norsk fotball er trenerutdanningen og «alle bør behandles likt»-mentaliteten.
Norsk idrett i dag er avhengig av foreldres kjempeviktige bidrag, men vi bør spørre oss selv om det er godt nok å ha foreldre uten trenerutdanning som trenere for barn. I tillegg kan det spørres om det er fair å si at spillere med mer talent bør tilpasse seg til et lavere nivå fordi alle bør få samme behandling. Er ikke det å bremse talentets utvikling, og sånn sett like negativt som å benke de dårligste spillere hele tiden?
SE OGSÅ: Fotballproff - drømmen om å bli proffspiller
For tidlig spesialisering
Et annet og mye debattert poeng er tidlig uttak. Ideelt sett gjør man ikke det før spillere er 15 eller 16 år. Før denne alderen kan man egentlig ikke godt predikere hvem som blir best i senioralder, og det å ikke bli tatt ut eller å bli droppet fra laget kan ha store konsekvenser.
Fotball er en spesiell idrett fordi det er blitt «big business», og klubbene prøver å hente inn talenter så tidlig som mulig. Noen fordeler med det kan være at uttatte spillere i ung alder får fotballspesifikk trening fra dyktige trenere, at de får spille med andre på samme nivå og de lærer å prioritere riktig.
HØR OGSÅ: Diskusjon om kronikken i «Salongen» (NRK P2 kl 17)
Risikoer kan være at spillere sliter fordi det koster å satse på fotball, og at man får trening som ikke er nødvendigvis variert nok. I et langsiktig perspektiv på talentutvikling ville det for eksempel være best at spillere får spille på mange ulike posisjoner når de er unge. Posisjonsvekslinger kan bidra til spilleforståelse og kan brukes for å utfordre spillere og utvikle dem på spesifikke motoriske og mentale aspekter. Det er utenfor komfortsonen at vi lærer. I praksis vurderes ungdomstreneren etter resultatene med laget, og det er bedre for lagets prestasjon å la de beste spille og la dem spille på sin vante posisjon.
Dersom fotballakademier har som mål å utvikle flest mulig spillere på lang sikt, kan dette være et paradoks.
LISE KLAVENESS: Suksessen vingeklippet norsk talentutvikling
Fotballen er hard
Talentutvikling er en veldig kompleks prosess som lett forenkles for mye. Både klubber og spillere vil trolig ha størst utbytte å jobbe mest med utvikling av motorisk og mental fleksibilitet. Klubber blant annet fordi man utvikler komplette spillere og man ikke kan forutse hvilke typer spillere man trenger om 10 år (hvordan utvikler spillet seg?). Spillere fordi de blir bedre fotballspillere som kan tilpasse seg flere situasjoner, og fordi mental tilpasningsdyktighet vil være viktig videre i livet også.
Å jage drømmen om bli å bli verdens beste fotballspiller er et valg man må ta. Det er en sjanse for at drømmen ikke blir virkelighet, og, ja, man må ofre mye. Fotballverden er hard.
Men har du noensinne hørt om en person som ble verdens beste uten at det kostet?
