Selv i kamper der sluttsifrene nærmere seg tosifret oppstår det situasjoner der publikum ikke er like fornøyd med hjemmelaget. Ofte tyr da massene til et velkjent våpen: «Hoseth! Hoseth! Du som tjene milliona må da for f**n greie å slå cornern inn i feltet!»
Ikke bare de trofaste sliterne på Aker Stadion har meninger om fotballspilleres lønn. Denne oppfatningen synes å være gjeldene fra topp til bunn, fra toppen av Norges Fotballforbund (NFF) til kommentarfeltene i VG.
Så la oss ta en titt på problemstillingen. Tjener fotballspillere mye i det hele tatt? Vi kan faktisk støtte oss litt på forskningen her, ettersom professor Christer Thrane ved Høgskolen i Lillehammer gjorde en undersøkelse på lønnsnivået i Tippeligaen i 2009.
LES OGSÅ: Stabæk-leder: – Lønnsnivået er hinsides
Fredag klokken 19.00 sparker Molde og Vålerenga i gang årets eliteserie.
Ikke mer enn sykepleiere
Professor Thrane fant blant annet at gjennomsnittslønna da var på omkring en million kroner, men med stor variasjon – minimumslønn på 121.000 mens maksimum var på 5.098.000. Det finnes fotballspillere på flere nivåer under toppnivået som også har planer om å være profesjonelle og som faktisk meget vel kan defineres som det. Det er rimelig sannsynlig at deres inntekt i gjennomsnitt er langt lavere enn i Tippeligaen. Om vi antar at snittlønna for de nest øverste nivåene i norsk fotball er på 200.000 kroner og antallet profesjonelle spillere under toppnivået er tre ganger så mange, vil snittlønna for en norsk fotballspiller være 400.000 kroner.
Resonnementet bygger selvsagt på at gjennomsnittsmillionen i 2009 ikke har endret seg vesentlig fram til i dag. Da blir neste steg å vurdere om den faktiske gjennomsnittslønna i norsk fotball på 400.000 kroner innebærer et høyt lønnsnivå eller ikke. For å kaste lys over dette problemet må vi foreta en sammenligning. Jeg velger sykepleierne.
Sykepleierforbundets egne nettsider angir at den lavest lønnede gruppen sykepleiere i snitt tjente 395.100 kroner i 2008, altså omtrent omtrent som en gjennomsnittlig fotballspiller.
Vi har med andre ord kommet fram til den kanskje noe uventede konklusjonen at sykepleiere tjener i gjennomsnitt det samme som fotballspillere. Det burde være gode nyheter for sykepleierne, skjønt jeg tviler litt på om de vil oppfatte et slikt funn positivt.
Poenget er tilbudsforskjeller
Når det er slik at enkelte fotballspillere tjener veldig mye, hvordan kan det ha seg? De fleste som ikke kjenner svaret her henfaller ofte til å prøve å forklare fotballønninger ut fra etterspørselsforskjeller, med utsagn av typen: «Hvordan kan fotballspillere tjene så mye mer enn sykepleiere, når vi har mer bruk for sykepleiere?» De fleste økonomer som kan litt sportsøkonomi vil da raskt påpeke at det er ikke etterspørselsforskjeller som er hovedpoenget her, men tilbudsforskjeller.
Før jeg forsøker å forklare hvorfor enkelte fotballspillere tjener veldig mye mer enn sykepleiere, så la meg ile til å fortelle at her gjør vi en ekstrem forutsetning. Vi forutsetter implisitt at arbeidsmarkedene for sykepleiere og for veldig gode fotballspillere er i perfekt konkurranse. Dette er selvsagt ikke tilfelle, men som økonomer flest tar vi fram våre markedskryss når det tjener hensikten og forkaster dem i motsatte tilfelle. Faktisk er vel arbeidsmarkeder for kunstnere generelt, og fotballspillere spesielt, antagelig de markedene som er minst perfekte.
Mer kostbart å lage gode fotballspillere
Vi kan tenke oss en figur med fire rette linjer – to tilbudskurver og to etterspørselskurver for to arbeidsmarkeder: Fotballspillere (de gode) og sykepleiere. Ser vi først på etterspørselskurvene ser vi at etterspørselen etter sykepleiere hele tiden ligger over etterspørselen etter fotballspillere, noe som innebærer at samfunnet har større betalingsvillhet for sykepleie enn fotball. Mer interessant er tilbudskurvene. Tilbudskurven for veldig gode fotballspillere er svært bratt, mens den samme for sykepleierne er veldig flat. Dette betyr at det ikke er veldig vanskelig å lage høvelige sykepleiere.
Jeg vet selvsagt at mine kolleger som utdanner sykepleiere ved Høgskolen i Molde vil være rykende uenige i en slik påstand.
Mitt svar må nok da bli at de har liten erfaring i få fram spillere som kan utføre det Hoseth på sitt beste kan. Det å lage en ekstra Hoseth er svært arbeidskrevende og kostbart.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Send ungene på trening!
I henhold til standard økonomisk teori dannes nå frikonkurranselikevekter (markedspriser) i de to markedene i skjæringen mellom hvert par av tilbuds- og etterspørselskurver. Og ikke overraskende: De gode fotballspillerne tjener langt mer enn de høvelige sykepleierne. Det faktum at det er en bitte liten fraksjon av mulige fotballspillere som kan nå Hoseths nivå i enhver populasjon overstiger samfunnets større behov for sykepleiere. Knappheten overstiger etterspørselsforskjellen.
Og hva så? Problemet her er ikke å forstå, men å akseptere. Dette er jo urettferdig. Joda, det er det nok, men økonomiske mekanismer er ikke rettferdige. Det er vel derfor vi har politikere. Denne analysen gir noen reguleringssvar. Om vårt samfunn ikke skulle akseptere at fotballspillere i gjennomsnitt tjener noe mindre enn sykepleiere – mens de best lønte tjener langt mer enn professorer – fins det veldig enkel medisin. Vi må få flere gode fotballspillere, slik at tilbudskurven synker (og nærmer seg sykepleiernes tilbudskurve). Det kan vi for eksempel få til ved å utdanne flere. NFF er vel i gang, er de ikke? Til slutt gir dette resultater i form av langt flere gode fotballspillere og den «uheldige» virkningen av den bratte tilbudskurven forsvinner.
Så her er det bare å sende barna på trening. Iallfall om en irriterer seg over lønna til Magne Hoseth.
En lengre versjon av denne teksten har tidligere vært publisert på Høyskolen i Moldes hjemmesider.
