Fredag 21. juni våknet Brasil etter de største politiske demonstrasjonene på tre tiår. Godt over én million mennesker hadde protestert i gatene i over 100 byer. Ikke siden slutten av militærdiktaturet på 80-tallet har flere mennesker deltatt i slike mobiliseringer. Nå har de første meningsmålingene avdekket et politisk jordskjelv.
Brasils president Dilma Rousseff var inntil nylig en av verdens best likte statsledere. I begynnelsen av juni mente hele 57 prosent av brasilianerne at hun gjorde en god eller meget god jobb som president, ifølge det anerkjente instituttet Datafolha. Tre uker senere hadde hun falt som en stein. Bare 30 prosent av de spurte var da av samme oppfatning, ifølge samme kilde. Ikke siden man begynte med slike målinger på 1980-tallet har noen president falt like raskt.
For Rouseff og hennes Arbeidernes parti (PT) er dette selvfølgelig krise. Samtidig ser de det som en mulighet til å endre politisk kurs på bekostning av mer konservative koalisjonspartnere og en lite samarbeidsvillig Kongress. De fem reformforslagene som presidenten lanserte for å komme demonstrantene i møte tyder på det. De var i realiteten en kombinasjon av gamle forslag fra presidenten og PT, og en oppfordring om å danne en nasjonal pakt for bedre offentlige tjenester.
LES OGSÅ: Det angår oss alle – ikke bare fotballelskere
Fotball-VM 2014 setter alt på spissen
En viktig årsak til at protestene i Brasil ble så store er VM i fotball. De aller fleste brasilianere vil ha VM, men de er samtidig opprørte over pengesløseriet og korrupsjonen. I hovedstaden Brasília, en by nesten uten fotballtradisjoner, brukes 4-5 milliarder offentlige kroner på å bygge et fotballstadion. Og det i et land der halvparten av befolkningen ikke er knyttet til kloakknettet. «Vi vil ha skoler av FIFA-standard» var en av parolene som ble mest brukt i demonstrasjonene.
Fotball-VM bidro også til at demonstrantene fikk gjennomslag for flere av sine krav. Det viktigste var selvfølgelig omfanget av protestene, men det hjalp absolutt at Brasil var fullt av internasjonale journalister i forbindelse med prøve-VM nå i juni. De rapporterte hjem om pipekonsert da president Rousseff skulle åpne mesterskapet, og de fortalte om demonstrasjoner, spesialpoliti og tåregass utenfor stadionene.
Brasils myndigheter har alltid vært vare for internasjonal oppmerksomhet. Nå måtte presidenten vise forståelse og handlekraft, også med tanke på verdensopinionen. Slik ble verdens oppmerksomhet et av demonstrantenes fremste maktmidler.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
8 av 10 støtter demonstrasjonene
Den siste meningsmålingen viser at 81 prosent av brasilianerne støtter protestene. Det viser hvilken frustrasjon og hvilket sinne som har bygd seg opp i landet de siste årene. Folk er møkka lei korrupte politikere, elendige offentlige tjenester og en diskurs om at «nu går alt så meget bedre».
Nå er kampen i gang om hvem som vil klare å trekke politiske veksler på misnøyen og protestene. I oktober neste år, tre måneder etter fotball-VM, er det presidentvalg. Den lange valgkampen var allerede i gang før demonstrasjonene, og alt pekte på en komfortabel seier for president Rousseff. Nå er det et helt nytt spill.
Tre ulike strategier foran valget
Den sittende presidenten ledet klart på alle målinger. I begynnelsen av juni sa 51 prosent av velgerne at de ville ha stemt på henne ved et presidentvalg. Etter tre ukers protester er oppslutningen nå nede i 30 prosent, ifølge statistikkinstituttet Datafolha. En slikt fall er ny brasiliansk rekord. Dilma Rousseffs strategi er nå å forsøke å ta protestene til inntekt for mer av sitt partis politikk. Om hun ikke klarer å gjenerobre støtte i befolkningen, kan det være duket for et comeback for tidligere president, landsfaderen Lula da Silva (Arbeidernes parti – PT).
Den antatte hovedmotstanderen i valget, Aécio Neves fra opposisjonspartiet PSDB, var raskt ute og karakteriserte presidentens svar til demonstrantene som utilstrekkelig. Strategien til Neves og opposisjonen er å legge all skyld for misnøyen hos presidenten og regjeringen, men de har så langt ikke lykkes.
Aécio Neves har kun økt sin oppslutning fra 14 til 17 prosent. Det er skuffende for opposisjonen, men ikke overraskende ut fra PSDBs historie og politikk. Partiet mangler det lokale apparatet som PT har, og det kan ikke vise til bedre resultater da det selv satt med presidentmakten. PSDBs politikk ligger også lenger fra demonstrantens krav enn det regjeringspartiet gjør. I tillegg er nok mange av velgerne klar over at det var Neves’ partifelle, São Paulo-guvernør Geraldo Alckmin, som satt med det formelle ansvaret for politivolden som tente masseprotestene.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
En ny politisk kraft
Den kandidaten som stiger mest på meningsmålingen er Marina Silva. Hun er tidligere miljøvernminister og representerer det nye partiet Rede (nettverk). Under valgkampen i 2010 fikk hun overraskende hele 20 prosent av stemmene.
Velgermassen hennes da hadde nokså lik profil som demonstrantene de siste ukene, det var den unge og urbane middelklassen, studenter og høyt utdannede, offentlig ansatte og de intellektuelle. Og ikke minst protestvelgerne, de som var skuffet over både PT og PSDB og som så noe nytt og mer etisk i Marina Silva. Strategien til Silva har nå vært å støtte demonstrasjonene på en nokså tilbaketrukket måte og fremheve sitt partis annerledeshet. Det har gitt resultater. Hun har steget fra 16 til 23 prosents oppslutning og ligger på andreplass.
Når kommer etterskjelvene?
Massedemonstrasjonen har ebbet ut – for denne gang. Mange av kravene er innfridd, og det gir protestantene blod på tann. Det er bare et spørsmål om tid før etterskjelvene kommer. Det er heller ikke utenkelig at det kommer motdemonstrasjoner fra de karismatiske kristne. De føler seg angrepet av flere av juni-protestenes krav, og de har stor mobiliseringskapasitet.
Nå har demonstrantene og president Rousseff 11 måneder før verdens øyne igjen er rettet mot Brasil. Protestantenes trumfkort, og presidentens mareritt, er at det blir like store demonstrasjoner under fotball-VM 2014, kun tre måneder før presidentvalget.
