Norge er et gjennomorganisert samfunn, og oppveksten er ikke lenger bare lek i skogen eller fotball på løkka. Det er også organiserte aktiviteter til bestemte tider med godt planlagt innhold. Prisen for deltakelse i den organiserte fritiden øker langsomt, i noen deler av ladet med en urovekkende fart. Det blir dyrere og dyrere å delta. De som står utenfor, blir flere og flere. Kostnadsnivået på fritidsaktiviteter er et samfunnsproblem der alle aktører må ta sin del av ansvaret. Det gjelder idretten generelt og Norges Fotballforbund (NFF) som Norges største særforbund spesielt.
«Fotball for alle» er NFFs overordnede visjon som er operasjonalisert til «flest mulig, best mulig, lengst mulig». Dette skal være vårt moralske og verdimessige kompass. Utfordringen er å organisere hverdagens aktiviteter etter dette.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Mer folk, dyrere fotball
I 2012 gjennomførte NFF en undersøkelse der vi spurte klubbene våre om kostnadsnivået. Undersøkelsen omhandlet kun treningsavgift, og ikke andre kostnader som personlig utstyr, turneringer og treningsleirer. Svarene bekreftet inntrykket av at fotball fortsatt er en billig sport. I 70 prosent av norske klubber kan man spille barnefotball for under tusenlappen i sesongen, og man kan spille ungdomsfotball for under tusenlappen i 44 prosent av klubbene.
I den andre enden av skalaen hadde 7 prosent av klubbene treningsavgift på over 1500 kroner for barnelag, mens i 6 prosent av klubbene må spillerne betale over 3000 kroner for å spille på ungdomslaget. Områder med høy befolkningstetthet er stort sett også de dyreste stedene å drive med aldersbestemt fotball. Vi har en rekke eksempler på at «satsingslag» i ungdomsfotballen kan ha egenbetaling på flere titusen.
Økt kostnadsnivå er utfordrende for mange og ekskluderende for noen. 80.000 barn lever i familier med vedvarende lave inntekter, og halvparten av disse familiene har innvandrerbakgrunn. Innvandrerbefolkningen er overrepresentert i de tettest befolkede områdene i landet, der det også er dyrest å spille fotball.
Grunner til kostnadsøkningen
Utviklingen av bedre (og stedvis dyrere) sportslige tilbud skyldes flere faktorer:
Forventningene til fasiliteter og innhold i fotballaktiviteten øker fra mange hold; fra media, fra foreldre og fra barn og ungdom selv. Klubbene konkurrer om talentene ved å tilby flotte anlegg, gode trenere og et tiltrekkende sportslig opplegg. Overgangshyppigheten blant unge spillere øker i jakten på det grønneste gresset og klubbene føler at de må henge med i konkurransen.
29.000 fotballag viser at svært mange barn og unge har råd til å være med. Kvaliteten på anlegg, trenere og sportslig opplegg blir stadig bedre og mange klubber har tatt store steg, men hvis vi ikke samtidig tar grep om kostnadsutviklingen styrer vi med kompasset liggende i en skuff. Konsekvensene kan bli dramatiske for fotballen og for samfunnet. Fotballen feiler i å oppfylle visjonen vår om flest mulig. Toppfotballen vil få en mindre gruppe av talenter å finne morgendagens enere fra. I et samfunnsperspektiv vil flere barn være utenfor, med de konsekvenser det får for barnas oppvekstvilkår, folkehelse og inkludering.
Det er mye vi kan gjøre
Den enkle løsning finnes ikke, men mange kan og må gjøre sin del på sitt felt.
Fotballen må motivere og forklare foreldrene hvorfor treningsavgiften er en gullkantet investering barns helse og velvære. NFF må kontinuerlig vurdere om våre kostnader fremmer eller hemmer aktivitet på banen. Klubbene må være bevisste å veie sin sportslige utvikling opp mot verdigrunnlaget. Hver utgift i klubbdriften må vurderes i forhold til kvalitet kontra kostnad/aktivitet. Det offentlige har et stort ansvar for å gi frivilligheten i fotballklubbene et løft ved å vurdere hva man kan by på som vil lette hverdagen, gjøre utgiftene mindre og derved anspore til mer aktivitet.
NFF bistår i dag klubbers hverdagsliv med å utvikle god klubbdrift og å gi råd om hvordan takle betalingsproblemer i spillergruppene. Klubbene må være bevisste på denne utfordringen, være kreative, ha med foreldre på råd, men samtidig være sjef og ikke la lagene bestemme balansen mellom dugnad og betaling.
De gode klubbene tar i bruk mange virkemidler for å sikre at alle er med som å splitte treningsavgiften i flere avdrag, lage dugnader, individuelle dugnadsmuligheter, være dommer eller trener for å jobbe inn pengene. Idrettskretsene har ulik praksis for å støtte utøvere med dårlig råd, og det bør vurderes å øke fokuset på hverdagsaktiviteter framfor store hendelser.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Et forslag til løsning
Utfordringen er stor innen fotball fordi sporten er så populær, men fotballen er bare én del av samfunnsutviklingen som må styres politisk. Politikerne må ta et helhetlig grep om barn- og unges fritidsaktiviteter som ekskluderer stadig fler.
Jeg har et konkret forslag til hvordan dette kan gjøres: Opprett et «fritidskort». Et personlig verdikort som barn og unge kan bruke for å betale deltakeravgifter med. Kortets saldo kan behovsprøves, men alle skal få det og derved blir det ikke stigmatiserende, pengene går ikke inn i familieøkonomien, men brukes av dem som trenger til det de har lyst til.
At tematikken er på dagsorden, at det diskuteres og at det søkes å finne løsninger er avgjørende første skritt mot å snu utviklingen.
Men her som ellers er det handling som teller. Eksamen står ikke i NOU-er eller på seminarer, men i hverdagen på grusbanen dagen etter at treningsavgiften er forfalt.
