Den nye boken min kan du laste ned gratis. Det skulle i grunnen bare mangle, for det er du som har betalt for den: jeg er offentlig ansatt forsker, og forskningen min er nesten utelukkende finansiert av skattepenger. Tusen takk! Jeg håper du syns forskningen min er verdt pengene.
Du kan dessverre ikke lese det meste av det som publiseres av forskerne du lønner, fordi vi forskere stort sett publiserer i tidsskrifter og hos forlag som må tjene penger på å selge artiklene og bøkene tilbake til forskerne. Det koster over 200 kroner (£20) å lese en enkelt artikkel i Nature. I går unnlot jeg å kjøpe en interessant bok i fagfeltet mitt fordi den kostet nesten 800 kroner. Det blir dyrere og dyrere å lese hva forskerne våre skriver, og mange akademiske forlag tjener mye penger. Elsevier, et av de store akademiske tidsskriftforlagene, har en profittmargin på 36 %. Det er selvfølgelig dine og mine skattepenger bibliotekene og forskerne må bruke for å få lese om forskningen dine skattepenger allerede har betalt for.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Gratis bøker gir flere lesere
Jeg jobber for Universitetet i Bergen, og heldigvis har de etablert et fond for å finansiere åpen publisering. UiB betalte forlaget Palgrave £7500 for at de skulle utgi boken min åpent, så alle kan laste den ned gratis. Ifølge forlaget dekker det ikke mer enn deres faktiske utgifter, for selv om de også selger boken på papir regner de ikke med noen inntekter på en bok som kan lastes ned gratis. Det skal dekke fagredaktør, fagfellevurdering i flere runder, språkvask, korrektur, layout, design, markedsføring, jurister, og distribusjon både digitalt og på trykk, på forlagets egen webside og hos bokhandlere.
Mange rygger likevel når de hører hvor mye jeg betalte for at boken skulle være gratis. Forskere ved universiteter som ikke har et fond for åpen publisering sukker tungt og påpeker at de aldri ville hatt råd til å betale en slik sum av egen lomme. Jeg har kollegaer i andre land som har publisert bøker innen mitt fagfelt, på samme forlag, men bøkene deres koster £60 eller til og med £80 å kjøpe. «Hvordan fikk du det til», skriver de til meg i e-poster og på Twitter, og jeg kan lese misunnelsen mellom linjene når de skjønner at universitetet mitt har tenkt på noe deres universitet ikke har klart ennå.
En fare med betalingssystemet er en todeling av forskere, hvor forskning publisert uten institusjonell støtte eller fra lavinntektsland blir lest mindre enn den åpent tilgjengelig forskningen. Jeg er helt sikker på at flere vil lese boken min når den er gratis enn om den hadde kostet 600 kroner som de andre bøkene som publiseres i serien. Om den siteres mer og får mer innflytelse vil tiden vise.
Ordning for åpen publisering
Ordningen med å betale for åpen publisering er ganske ny. Det fins anerkjente, veletablerte åpne tidsskrifter som dataspillteoretikernes Game Studies eller retorikkforskernes Kairos som både er kvalitetssikrede og gratis for alle å lese fordi det drives av frivillige forskere som bruker sin fritid til å vurdere, redigere og korrekturlese artikler. Noen få forlag, som Open Humanities Press, publiserer åpne, kvalitetssikrede bøker på nett uten å ta noen avgift. Norsk medietidsskrift skal bli åpent tilgjengelig fra nyttår av, uten at artikkelforfatterne må betale individuelt. Nye publiseringsmodeller prøves også ut, som Figshare, hvor hvem som helst kan dele forskningsdata helt uten kvalitetssikring, men hvor man viser antall ganger dataene er delt på Twitter eller sitert i andre artikler for å gi en indikasjon på kvaliteten.
Den ideelle løsningen på hvordan vi skal betale for åpen tilgang til forskning er å legge pengene i gode, kvalitetssikrede forlag og tidsskrifter, men inntil vi har bygget opp nok sterke åpne tidsskrifter og forlag internasjonalt må vi også støtte betaling for enkeltartikler og enkeltbøker.
«Så du selvpubliserte boken din?» Det var en kollega som spurte, høflig og blid. Nei, forklarte jeg. Boken er utgitt på et anerkjent forlag og gikk gjennom akkurat samme grundige fagfellevurdering som alle andre bøker forlaget gir ut. Det var først etter at den var antatt at vi gjorde avtalen om at den skulle utgis åpent.
Det er mange eksempler på at skjønnlitteratur har oppnådd stor suksess gjennom selvpublisering. Men innen vitenskapen trenger vi fagfellevurdering: det er gjennom den at vi kvalitetssikrer forskningen.
Universitetene kan ikke bare legge ut forskningen sin på nettet og tenke at jobben er gjort. Ja, da er den tilgjengelig, men den er ikke kvalitetssikret. Selv de dyktigste forskerne har nytte av tilbakemeldinger fra kollegaer som arbeider i samme felt men ikke har vært involvert i prosjektet. Forlagene har en viktig jobb som uavhengige parter som kan organisere en grundig og uhildet fagfellevurdering.
Bør lovfeste tilgjengelig forskning
Norske forskere siteres mindre enn forskere fra andre nordiske land, står det i Stortingsmeldingen om forskning som kom ut tidligere denne måneden. Den nevner derimot ingenting om hvordan sørge for at norsk forskning er tilgjengelig for flest mulig. Den forrige stortingsmeldingen om forskning, fra 2013, slo fast at offentlig finansiert forskning i prinsippet bør være fritt tilgjengelig, men foreslo ikke å lovfeste dette, slik som delstaten California gjorde tidligere denne måneden. Det bør vi kreve at Norge også gjør.
Det nytter ikke å prøve å bygge kunnskapsnasjonen som skal gi oss velferd etter oljen om kunnskapen vi bygger holdes skjult bak betalingsmurer. Du bør ikke måtte betale for å lese den forskningen du allerede har betalt for.
