Hvis alle er enige om at samfunnet bør bekjempe korrupsjon, er vi da villige til å lage effektive systemer for å få det til?
Korrupsjon skjer i Norge. Det gis fordeler, vennskap brukes, man er «inne» eller «ute». Og «noen vet».
Straff for korrupsjon kan ramme både den enkelte og foretak. Virker den avskrekkende? Ja, straffen kan være streng: bøter i millionklassen eller fengsel. Men oppdagelsesrisikoen er forsvinnende liten, og da er det kanskje ikke rart at noen faller for fristelsen. Men fristelsen blir større dersom vennetjenester og fordeler oppfattes som normalt, som del av kulturen. Har vi det slik her i Norge, eller skjer korrupsjon bare der norske selskaper forsøker å skape business i andre land? Hvem vet? At systemet for korrupsjonsbekjempelse i Norge har mangler, er i alle fall hevet over tvil.
Tydeligere ansvar for ledere
Sanksjonene mot korrupsjon er straff (bøter eller fengsel), erstatningsansvar blant annet overfor aksjonærer og obligatorisk utestengelse fra offentlige anbudskonkurranser. Sannsynligvis er det det siste som kan svi mest.
Et eksempel er Norconsults korrupsjonssak fra Tanzania der foretaket i 2013 ble frifunnet for foretaksstraff i Høyesterett nettopp fordi domfellelse ville ha denne konsekvensen. Når konsekvensene av en sanksjon som skal tvinge foretaket til å forbedre seg, fører til at det ikke ilegges straff for handlinger som er begått, vitner det om at sanksjonssystemet ikke henger sammen.
Etterforskning rettet mot Lunder og eventuelt Baksaas i Vimpelcom-saken kan ses i lys av en internasjonal trend mot tydeligere ansvar for ledere og styremedlemmer. De kriminelle beslutningene gjøres av mennesker, og med økt ansvar tvinges ledere til å ta korrupsjon på alvor.
LES OGSÅ: Slik havnet Telenor i klisteret i Usbekistan.
«Noen vet»
Når kriminelle forhold oppdages, er det mye enklere å «ta lederne» enn å finne ut av faktiske forhold i en kompleks selskapsstruktur. Å gå for langt mot et objektivt strafferettslig ansvar for ledere, strider imidlertid mot viktige menneskerettighetshensyn. Her i Norge er det klare grenser for å straffe ledere uten at deres personlige involvering kan bevises.
Tilbake til «noen vet». Hva gjør vi med varslerne eller foretak som vil si i fra? Enkeltpersoner har et vern som varsler, men hvem kan de varsle til? Ifølge forrige ukes presseoppslag har Telenor-ansatte varslet internt. Det er også forsøkt varslet til departementet. Men er varslerbeskyttelse nok? Har foretaket incentiver til å gå til myndighetene?
Yara-saken lærte oss at det kan skje. Men det er neppe hovedregelen.
Problemet er at mens faktiske forhold i saken må belyses før noen kan straffes, er det samtidig enkelt for et foretak å holde korrupsjon skjult. Dette begrenser statens evne til å håndheve straffeloven gjennom selvstendig detektivarbeid. Skal korrupsjonsbekjempelse tas på alvor, må ikke bare varslere, men også foretak ha noe å tjene på å si fra.
Fordeler ved samarbeid
Hva kan påtalemyndighetene gjøre for å fremme foretaks interne kontroll og vilje til selvrapportering? I konkurranseloven er det et gjennomtenkt system med amnesti for kartelldeltakere som selv informerer om forholdene. Uten dette ville for eksempel ikke asfaltkartellet i Midt-Norge blitt avslørt. Slike mekanismer trenger vi innenfor korrupsjonsbekjempelsen også. For vi vil vel ikke at bare «noen» vet?
Vi tror løsningen ligger i klarere regler for forhandlingsbaserte løsninger, nemlig at foretaket kan oppnå fordeler ved å samarbeide med Økokrim. Dette krever gjennomtenkte, men enkle prinsipper som reduserer usikkerheten ved å legge frem bevis. Med tydelig og forutsigbar proporsjonalitet mellom en eventuell straff og fremleggelse av klare bevis, motiveres foretak til å få egne kontrolltiltak til å fungere.
Når de legger frem bevis, må de også kunne vite at prosessen har en ende. For internasjonale selskaper krever dette internasjonalt samarbeid i forhandlinger, etterforskning – som tross alt vil være nødvendig, og straffutmåling. Også spørsmålet om utestengning fra fremtidige anbudsprosesser bør avklares i disse prosessene, i stedet for at det skal være opp til innkjøpere i offentlige etater.
Med forbedringer her, vil mange ledere skjønne at det er langt bedre å samarbeide med Økokrim enn å holde kriminelle forhold skjult.
Straff for foretak og ledere
Det er på høy tid at noen tenker gjennom apparatet for korrupsjonsbekjempelse, ser virkemidlene i sammenheng, og tilpasser både straff, belønning for varsling og erstatningsansvar slik at korrupsjon både kan avskrekkes, avdekkes og forebygges.
For å komme dit må påtalemyndighetene sikres en posisjon for å håndtere en mer effektiv prosess som innebærer straff for både foretak og ledere. Kombinasjonen er avgjørende fordi det er grenser for de ulike straffenes omfang, og fordi det understreker individuelt ansvar og gjør det mulig å fjerne eiernes gevinst fra korrupsjon.
Mens antikorrupsjonslovene i USA inneholder alle disse mekanismene, er vi i Norge skeptiske til «amerikanske tilstander». Hvor lenge skal vi være det hvis de er nødvendige for å bekjempe et samfunnsonde?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook.
