Jeg hoppet i sofaen da jeg for første gang så Martin Ødegaard spille fotball. Lekende og klok. Jeg ble rørt til tårer da lysluggen debuterte på Ullevål mot Bulgaria. En trippende gutt med blygt blikk på sidelinjen, et kreativt senter på banen. En 15-årig arkitekt og kunstner. 22. januar la jeg ned alt arbeid på kontoret og ventet på bekreftelsen. Skulle han bli den første norske spilleren i Real Madrid? Verdens største klubb, den mestvinnende med det kongelige navnet? Det var ikke til å tro. Det er ikke til å tro.
For enkelte kan nok fotballfolkets eufori over Ødegaards fremganger fortone seg som noe parodisk. Det kan jeg forstå. Som dehydrerte ørkenvandrere lepjer vi i oss hvert glimt og knyst av gutten som var 11 år under VM i Sør-Afrika i 2010.
Frykt for å gjøre feil
Men forstå dette: For oss 30(+)-åringer som kun husker ungdommen for ballen, for timene med triksing og lengselen etter å få til nye finter, representerer Ødegaards lave skuldre og løsslupne genialitet noe mer enn bare underholdning. Mange drømmere med stort ballbegjær kan bekrefte at møtet med talentverdenen på 90- og tidlig 2000-tallet var preget av frykt for å gjøre feil. For kun kort tid siden virket det helt utenkelig at det fra Norge skulle bryte frem en fotballspiller med kreative og skapende evner i verdensklasse. Lite visste jeg om at fantomsmertene fra fortiden skulle endelig fordrives av en guttunge fra Drammen.
For det triksende barnet innerst er ytterligere analyser og spørsmål unødvendig. Men i fotballfagets navn er det betimelig å se etter sammenhenger. Er Martin Ødegaard et tilfeldig vidunderbarn, eller kan vi se ham som et resultat av et Fotball-Norge i godt driv?
Starte tidlig
Interessen fra de europeiske toppklubbene bekrefter at Martin Ødegaard er et helt spesielt tilfelle. Det er ikke overraskende at utgangspunktet for suksessen er en sterk lidenskap for spillet, som igjen har gjort at han har lagt ned ekstreme mengder trening fra tidlig alder. De fleste er nå innforstått med at utviklingen i internasjonal fotball har medført at det er nødvendig med mye fotballtrening allerede fra tidlige barneår for at man skal kunne ha reelle muligheter til å nå helt opp til de beste. I tillegg til egen glød og eget treningstalent, har Ødegaard hatt muligheten til å få kontinuerlig og kyndig veiledning fra dem som unner ham alt godt, uansett. Og som kjenner ham best. Intet organisert talentprogram i verden kan matche dette.
Delkonklusjonen må bli at Martin Ødegaard er et unikt tilfelle vi skal være takknemlig for at vi får følge oppblomstringen av i vår tid. Kanskje ser vi aldri noe lignende igjen.
Utvikle egne spillere
Likevel vil jeg påstå at denne historien ikke hadde vært mulig for ti år siden i Norge. Slik jeg ser det, er det minst to forhold som har endret seg til det bedre i norsk fotballkultur, endringer som begge har vært nødvendige forutsetninger for at Ødegaard har kunnet utvikle seg slik han har gjort.
LES OGSÅ: «Arven etter Drillo vingeklippet talentutviklingen»
For det første har de økonomiske nedgangstidene i norsk toppfotball de siste årene gjort at toppklubbene har måttet tenke alternativt om å hente dyre, ferdigutviklede spillere utenfra. Ikke bare har de fleste klubber i større grad satset på å utvikle unge spillere i egne rekker. Flere klubber har også sett verdien av å ha gode utviklingsarenaer i nærområdet, og har derfor delt rausere av sin kompetanse innen talentutvikling til andre breddeklubber i lokalområdet. Dette har i sin tur medført at det i dag finnes langt flere gode utviklingsklubber enn hva tilfellet var for kun kort tid siden.
I tillegg har smalhansen påtvunget toppklubbene en kultur som er åpnere for å ta i bruk unge talent på seniornivå. Til sammen har dette bidratt til at Martin Ødegaard har kunnet vokse opp i et godt utviklingsmiljø og til at han allerede som 15-åring fikk anledning til å måle krefter på toppnivå.
Risikofritt
For det andre har talentene sakte, men sikkert, blitt sluppet løs fra 90-tallets klamme arv. Det var fantastisk å følge herrelandslagets seiersgang med to VM-kvalifikasjoner på rad. Men dessverre medførte suksessen at man også i ungdomsfotballen tok i bruk samme oppskrift som den herrelandslaget lykkes med. Sentralt var å spille mest mulig risikofritt ved å ligge tålmodig i defensive posisjoner, for derfra kunne bryte motstanderen og sette fart hurtigst mulig i lengderetning.
Dette var en god strategi for et A-landslag som måtte kompensere for at mange andre land hadde et forsprang ferdighetsmessig. Men det var drepende for unge drømmere som fikk innprentet egne begrensninger før potensialet var uttømt.
Mindre press
De siste årene har vi sett prov på at dette er i endring, og at flere og flere ungdomstrenere snakker høyt om at det er viktigere at barna får mange ballberøringer og rom for å gjøre feil, enn at man skal oppnå resultater der og da. Det er nettopp dette Martin Ødegaard har gjentatt flere ganger, og som de fleste andre skapende, kreative verdensspillere alltid fremholder som avgjørende for egen utvikling. Fravær av resultatpress, trygghet til å øve på noe som vil feile før det er automatisert.
Kulturendringen har vært seig, og målet er ikke nådd. Dreiningen har likevel, og heldigvis, vært tilstrekkelig krapp til at Martin Ødegaard akkurat gikk klar av de mest kompromissløse dørlukkerne.
Av hele fotballhjertet ønsker jeg Martin Ødegaard lykke til i det valget han nå har tatt. Måtte han fortsette å utvikle seg. Måtte han fortsette å gløde.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
