Den siste tiden har brødrene Løvenskiolds gigantutbytte hentet fra statsstøttede privatskoler fått utdanningssektoren til å rase. Selv om kapitalen nå blir tilbakeført til selskapet er debatten fremdeles like aktuell: Hvorfor skal ikke private skoleeiere får ta utbytte?
Ulik behandling av private eiere
Dagens Næringsliv avslørte lørdag hvordan brødrene Peder og Nicolai Løvenskiold har hentet ut over 100 millioner kroner fra sine privatskoler, til tross for forbudet mot utbytte. Saken har de siste dagene skapt stor debatt, og skolleeierne har avvist at de har tatt ut utbytte. Etter mye press har de likevel bestemt seg for å slette gjeld og tilbakefører til sammen 105 millioner kroner til Westerdals Oslo ACT. Saken ville nok sett helt annerledes ut dersom brødrene Løvenskiold hadde drevet private barnehager.
Private barnehager og sykehjem supplerer i dag et offentlig tilbud, i likhet med private høyskoler. De mottar også statsstøtte, i likhet med private høyskoler. Den store forskjellen er at eierne av disse private barnehagene og sykehjem får igjen for den kapitalen og risikoen de investerer, til forskjell fra eierne av private høyskoler. Hvorfor investorer skal behandles så ulikt på disse velferdsområdene har derimot ingen gitt noe godt svar på.
Lettvint løsning
I universitets- og høyskoleloven § 7-1 er det bestemt at private høyskoler og universiteter som mottar statstilskudd ikke kan gi utbytte eller på annen måte overføre overskudd til eier. Noe av begrunnelsen for forbudet er at det vil være vanskelig å skille overføringer som stammer fra statlig tilskudd og egenbetaling fra studenten.
Lovgiver har altså gått for den enkle løsningen på et oppkonstruert problem. I tillegg hindrer loven en grunnleggende motor i markedsøkonomien – nemlig profitt. Å investere i en ny bedrift innebærer stor grad av risiko. Private aktører vil ikke investere kapital og påta seg økonomiske forpliktelser uten å kunne tjene på dette. Et forbud mot utbytte vil dermed hemme etablering av nye utdanningstilbud, noe som vil ramme både næringslivet og studentene.
Investorer ønsker gevinst
Utbytteforbudet tvinger eierne til å se seg om etter andre muligheter for å ta ut profitt på sine investeringer. Blant annet gjennom å ta ut midler gjennom høye lønninger, godtgjørelser eller ved å gi lån uten sikkerhet eller renter.
En annen måte å unngå utbytteforbudet på er rett og slett å avvikle foretaket. Da vil gjenværende overskudd kunne utbetales til eierne som likvidasjonsutbytte. Vi kan dermed risikere at høyskoler blir opprettet i den hensikt at de senere skal legges ned og tilføre eierne fortjeneste på investeringene. En annen konsekvens er at eiers motivasjon til fortsatt å ville ta risiko kan forsvinne, med nedleggelse avvikling som konsekvens. Begge eksemplene rammer samfunnet, næringsliv, studenter og ansatte.
Gjennom eksterne selskap kan eierne også unngå utbytteforbudet. For eksempel ved å opprette et eget eiendomsselskap som leier ut bygningene til skyhøy leiepris. De kan også opprette egne selskaper som leverer tjenester innenfor utdanningssektoren, og selge videre til institusjonene med fortjeneste. Å ta merpris ved videresalg av tjenester er ikke lovlig, men det er nærmest umulig å kontrollere. For de kreative finnes det mange muligheter for overprising. Ved å ha en utbyttebegrensing legger man opp til et system som kan åpne for å begå ulovligheter.
Følg debatten: Ytring på Facebook
Ulempen med utbytteforbudet er ikke bare omgåelse av regelverket, men at incentivene for oppnå gode resultater er få. Først og fremst er viljen til skyte inn mer kapital i foretaket mindre når det ikke er mulig å tjene på det. Store investeringer som vil komme høyskolen til gode er derfor vanskeligere å gjennomføre. Videre vil det være færre incentiver for økt produktivitet og effektiv styring når overskuddet dette vil resultere i, ikke kan deles ut.
Utbytte gir ikke dårligere skole
Kritikere hevder at utbytte i utdanningssektoren vil lokke til seg kommersielle aktører som utelukkende vil ha som målsetning å få et størst mulig utbytte, som igjen vil gå på bekostning av kvaliteten. Dette er en unødvendig bekymring og en svartmaling av de aktørene som ønsker å tilby gode utdanningstjenester. NOKUTs kvalitetstilsyn skal motvirke at institusjonene reduserer kvaliteten. Dersom NOKUT måler kvaliteten til å ikke være tilfredsstillende vil institusjonene miste akkrediteringen og dermed også muligheten til å motta statsstøtte. I tillegg fungerer markedet slik at dårlig kvalitet medfører færre søkere.
Private høyskoler er et viktige supplement til det offentlige utdanningstilbudet, både for å utdanne nok kandidater, men også for å skape god og fruktbar konkurranse mellom intuisjonene. Uten en endret utbyttepolitikk tror jeg samfunnet går glipp av store investeringer og gode skoleeiere i utdanningssektoren.
Å beholde forbudet mot utbytte vil føre til flere ulovlige omgåelser av regelverket. For å unngå tilfeller som Løvenskioldsaken er ikke løsningen å stramme inn regelverket ytterligere, men å legge til rette for flere måter å drive lovlig.
