De utfører jihad al-Nikkah – «seksuell jihad» – og kommer hjem med magene sine fulle av jihad-babyer.
Men selv om mange har en svakhet for artikler som handler om muslimer og sex, er det antakelig ingen beviser for at tunisiske kvinner utkjemper en hellig sexkrig.
Jeg vet. Det suger.
Les også: - Jenter driv seksuell jihad i Syria
Men mangelen på beviser for at dette faktisk skjer, har selvsagt ikke forhindret medier over hele verden i å plukke opp, utvide og følge opp denne saken.
Falske fatwaer
Det hele begynte med rapporter om fatwaer utstedt av den kjente salafisten Shaykh Mohamad Al Arefe. Det ble hevdet at han tillot at ikke-sunniske kvinner kunne voldtas av opprørerne, og at han oppfordret unge kvinner til å utføre «seksuell jihad» og tilby seg selv til opprørerne.
Al Arefe og kilder rundt ham nektet for at han noen gang hadde sagt noen av disse latterlige tingene. Det ser altså ikke ut til å være noen beviser for noen slik erklæring, tross at Tunisias religionsminister Noureddine El-Khadimi fordømte slike religiøse syn.
Samtidig kom det fram at 13 unge, tunisiske jenter hadde forsvunnet. De var antatt å ha reist til Syria for å drive sexjihad. Saken tok fyr i arabiske sosiale medier da foreldrene til en av jentene hevdet i en video at deres hjemvendte, 17 år gamle datter hadde blitt hjernevasket av jihadister.
De skulle ha overtalt henne dra til Syria, gifte seg midlertidig og ha sex med opprørerne. Det dukket også opp en video fra en iransk nyhetskanal som hevdet å være et intervju med en slik jente.
I juli dukket sexjihad igjen opp i media når en tvilsom facebookpost førte til at saudi-eide Al Arabiya, som har støttet kampanjen mot Det muslimske brorskapet, rapporterte at kvinner som støttet brorskapet forberedte seg på sexjihad.
«Sexy time» i pressen
Men det var ikke før forrige uke at «seksuell jihad» tok av viralt. Agence France-Presse og Al Arabiya var blant de første som kunne melde at Tunisias innenriksminister Lotfi ben Jouddou nevnte i en tale i Parlamentet at unge, tunisiske kvinner ble lokket til seksuell jihad i Syria, der de hadde sex med «20, 30, 100» opprørere, og vendte gravide hjem.
Som alle saker som handler om muslimer og «sexy time», tok også denne raskt av i den amerikanske pressen. The Atlantic, Time, Business Insider, The Global Post, Jezebel, Huffington Post og The Daily Beast var bare noen få av de mediene som dekket saken med stor iver og dramatiske illustrasjonsbilder.
Tross at historien spredte seg viralt, ser det ikke ut til å være nevneverdig med bevis for at seksuell jihad er en greie som faktisk skjer. «Jihad al-Nikkah», som mange refererer til, finnes ikke i muslimsk lov.
Fordommer og ønsketenkning
Historien om tunisiske kvinner som vender gravide hjem fra sexkrig i Syria, er i seg selv bare ubeskrivelig tvilsom. Mange stilte helt fra begynnelsen spørsmål ved sannhetsgehalten i sakene. I en borgerkrig med mange ideologiske fronter har informasjonskrigen vært et av de vanskeligste. Fra begynnelsen av har den syriske borgerkrigen tiltrukket seg desinformasjon og propaganda. Informasjon som lett kan avvises som usann og ubekreftet, inntas for å nære fordommer og ønsketenkning.
Lauren Wolfe, daglig leder i Women Under Siege skrev i en epost til meg at i løpet av det siste året hadde organisasjonen søkt etter spor av «seksuell jihad» og funnet «ingen håndgripelige beviser i det hele tatt».
Utemmelige menn, underkastete kvinner
Ruth Michaelson, en frilansjournalist som har skrevet utstrakt om seksuell utnyttelse i konflikten, uttrykte ikke bare bekymringer over sannferdigheten og merkverdigheten i denne historien, men påpekte også de resirkulerte, rasistiske og orientalistiske oppfatningene som veves sammen i den:
Det første som slo meg er at de vestlige mediene har brukt opp sine «kvinnelige flyktninger tvangsgift med utbyttende menn fra den Persiske gulfen»-type-saker, så nå er dette den neste bølgen. Det virker som om de vestlige mediene trenger saker som spiller på ideen om seksuelt utemmelige arabiske menn og underkastede kvinner. Dette er versjon 2.0 av den fortellingen.
Det er ikke sånn at dette ikke er et reelt problem. Kvinner blir definitivt utnyttet i flyktningeleirene. Men media får dette til å høres ut som en pandemi av ukontrollerbar seksuell vold. Denne saken ble i media framstilt på en måte som fratar syriske kvinner stemme og handlekraft, og framstiller dem som endeløse rekker av stemmeløse, dumme ofre for sex-sultne menn.
Saken om seksuell jihad vever lekent sammen feilrapporterte fatwaer, klossete research og stereotypier med en sær, ubehagelig opptatthet av muslimer og sex. Den næres særlig av ideen om muslimske kvinners kropper som bruk-og-kast-leker for muslimske menns umettelige seksuelle appetitt. Dette tilslører også muslimske kvinners handlekraft i seksuelle relasjoner og setter dem i rollen utelukkende som tjenere for mennene.
Michaelson spør videre: «Hvorfor skulle kvinner som reiser til Syria prioritere seksuelle tjenester når det finnes grundig dokumentasjon av kvinnelige soldater som kjemper på bakken?»
Seksuelle avvik som propagandavåpen
Så hvordan skal vi forstå den tunisiske innenriksministerens utsagn? Vi kan ikke avvise ham, men vi må da stille noen grunnleggende spørsmål, siden vi ikke har noen kilder utover Ben Jeddou selv. Vi må jo nesten håpe at hans informasjon kommer fra den tunisiske etterretningstjenesten, og ikke fra sladreblogger.
Så vi kan spørre: Hvordan kom jentene seg til Tunisia når noen av dem bare var 13 år gamle? Hvordan kom de seg inn i Syria? Ut av Syria (gravide)? Og hvordan kom de seg tilbake til Tunisia med tilsynelatende letthet? Hvorfor bare tunisiske kvinner, hvorfor ikke pakistanske, tsjetjenske, libyske? Hvem følger dem?
Det vi vet, ifølge den tunisiske regjeringen, er at minst tretten tunisiske jenter har forsvunnet, at hundrevis av tunisiske menn har blitt med i opprørsbevegelsen, at tusenvis av andre menn har blitt stoppet fra det samme, og vi vet at sex – særlig seksuell vold og utnyttelse – alltid er en del av konflikter og kriger.
Men at det kun er tunisiske kvinner som blir med i denne hellige sexkrigsbrigade, samt at det ikke finnes rapporter fra verken journalister, bistandsarbeidere eller aktivister på bakken i Syria, skaper sammen med hele den tvilsomme opphavshistorien mye tvil.
Det samme gjør den lange historien om delegitimering av grupper, ideer og bevegelser gjennom anklager om «seksuelle avvik». Den tunisiske regjeringen har jo en sterk egeninteresse i å motvirke støtten til salafistiske ideer i sitt hjemland.
Måpende tilskuere
De søkemotorvennlige ordene «sex» og «jihad» fremkaller sinne og andre sterke følelser like mye som de skaffer klikk til nettsteder. Dette vet nyhetsmediene. I stedet for å legge litt arbeid i å bekrefte informasjon eller i det minste å sette noen forsiktige forbehold inn i artiklene, tar de fleste, om ikke alle, amerikanske nyhetsmedier sex-jihadsaken for å være den harde, kalde, utnyttende sannheten.
Fordommer om muslimer og kjønnsrelasjoner i den muslimske verden gjør det lett for slapp og reaksjonær journalisme å få fart.
De elsker å skrive det. Vi elsker å lese det. Det er noe galt med denne ligningen. Likevel insisterer vi på å sluke det rått, hver gang de kaster det i våre måpende ansikter.
Og se, vi måper i vei.
En lengre versjon av denne teksten ble først publisert på Policymic. Kronikken er oversatt og republisert med forfatterens tillatelse.
