De fleste relativt oppegående samfunnsdebattanter i dagens Norge har skjønt at feminisme handler om likestilling. Og godt er det. Men jo mer man følger med i debatter der feminister deltar, jo tydeligere blir mønsteret: Feministiske argumenter er ikke helt som andre argumenter. Eller rettere sagt: Feministiske argumenter behandles ikke helt som andre argumenter.
Ideen om feminazien lever
Det blåser visstnok en feministisk vind over landet vårt, men man trenger ikke å grave langt i norske nettaviser for å oppdage at kunnskap om temaet er sjokkerende mangelfull. Ideen om den fryktinngytende, mannehatende feminazien lever fortsatt i beste velgående.
Man skulle kanskje tro at utdanningssystemet kunne pålagt seg å opplyse folket om hva det fortsatt relativt kontroversielle ordet «feminisme» faktisk betyr, men nei: Foreløpig faller den jobben på feministene selv.
Har seg selv å takke?
At feministiske argumenter behandles på en særegen måte i norsk debattkultur, ser vi tydelig flere steder. Eksempler er debatten i etterkant av Outkasts nå svært omtalte sceneshow under årets Øyafestival, og kritikken av folkekjære Radioresepsjonens bruk av ordet «knulledukke». Felles for de to? Feminister kritiserer noe folk flest liker. Ergo: Feminister lager dårlig stemning, og stiller seg selv i et dårlig lys. De har med andre ord seg selv å takke for at bevegelsen ikke har større oppslutning.
Samtale, diskusjon og uenighet er grunnleggende elementer i enhver politisk motivert bevegelse. Feminismen har aldri vært en helhetlig, homogen bevegelse der alle er enige med hverandre. Saklig kritikk som tar meningsmotstanderes argumentasjon på alvor, er derfor alltid velkommen. Den bør i det minste alltid være det.
LES OGSÅ: Anmelderkrig etter Outkast-konsert
Stagnerer debatten
Problemet med kritikken feminister ofte blir møtt med, er at den gang på gang er preget av de underliggende spørsmålene: Er feminister virkelig så hårsåre, humørløse og fullstendig blottet for selvironi som de fremstår? Er feminister egentlig ikke annet enn politisk korrekte smaksdommere som hever seg over folk flest? Spørsmålene er velkjente.
Hva oppnås egentlig ved å karakterisere feminister som humørløse og uten selvironi? Kanskje først og fremst å stagnere debatten, å undergrave et hvilket som helst argument ved simpelthen la være å imøtegå det. Dessuten; en av de enkleste hersketeknikkene som finnes, er å flytte fokus fra det som blir sagt til den som sier det. Dette kan man kanskje forvente fra anonyme nettroll med minimal definisjons- (og reell) makt, men fremtredende norske samfunnsdebattanter bør holde seg for god for slikt.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Fordommer, ikke argumenter
Som feminist i dagens Norge er man ikke bare nødt til aktivt å ta avstand fra den mytiske, aggressive sinnafeministen som planlegger verdensherredømme – man er nødt til å forholde seg til en mengde langt mer subtile, uuttalte fordommer. Forestillingen om at «du må gjerne være feminist, så lenge du er søt og snill og aldri kritiserer noe jeg selv har sansen for» burde for lengst vært utdatert – og likevel blir saklig, feministisk kritikk av sexisme øyeblikkelig møtt med «du er selvhøytidelig» i stedet for «jeg er uenig», som kanskje kunne vært mer på sin plass.
Når det kommer til stykket kan det ikke være vanskelig å anerkjenne at kritikk av hverdagssexisme stort sett er rettferdig, nødvendig og viktig – i alle fall så lenge denne kritikken ikke fremmes av en sint, arrogant smaksdommer. Det kan likevel være verdt å spørre seg hvem som egentlig er arrogant: Den som sier ifra om kjønnet trakassering i hverdagen, eller den som klager over måten det sies ifra på?
LES OGSÅ: Feminismen fjerner seg fra grasrota
Greit. Feminister hater ikke menn. Såpass har man forstått. Men hvorfor er feministen nødt til å ufarliggjøres for at feministisk argumentasjon skal tas på alvor?
Feminismen er den eneste politiske tankeretningen der tilhengerne må være søte, sjarmerende og ha glimt i øyet for at legitim samfunnskritikk skal bli lyttet til. Et godt argument er et godt argument. Det burde være nok.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i tidsskriftet Argument.
