Da vi var små pleide broren min å ønske seg radiostyrt bil til jul og bursdager. Det tok lang tid før han fikk det. Radiostyrte biler var dyre og langt fra allemannseie. I dag kan vi kjøpe dem på Clas Ohlson til samme pris som en fredagsmiddag for to på Kiwi.
Nesten alle forbruksvarer og elektronikk produseres nå i raskt voksende mellominntektsland med høy produktivitet og lave lønnskostnader. Derfor har prisen på disse produktene her hjemme stupt i forhold til kjøpekraften til norske forbrukere. Bare unntaksvis kjøper vi noe som ikke er «Made in China».
Vekst versus klima i mellominntektsland
FNs klimapanels femte hovedrapports, tredje delrapport, som ble offentliggjort i dag, viser at nettopp mellominntektsland er ansvarlige for en økende del av verdens klimagassutslipp. Utslippene fra disse landene er også forventet å øke betydelig i årene framover hvis ikke tiltak for å kutte utslippene iverksettes. Skal vi klare å omstille oss til en lavkarbonøkonomi, må vi gjøre noe med disse utslippene.
I den politiske debatten får store mellominntektsland som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika ofte skylden for at verdens ledere ikke blir enige om en ambisiøs internasjonal klimaavtale. I forskningen min ser jeg på hva som påvirker disse landenes vilje til å kutte sine utslipp. Mine funn viser at lederne i disse landene er svært bekymret for de negative virkningene klimaendringene vil ha for deres befolkninger. De har likevel problemer med å vedta en klimapolitikk som vil gå utover de politiske hovedmålene – økonomisk vekst og utvikling.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
«Folk flest bor i Kina»
Minst halvparten av verdens befolkning bor i mellominntektsland, tallene for utvikling og klimagassutslipp i disse landene kan derfor fort bli overveldende for oss her i lille Norge. Like fullt finnes det en del vi kan gjøre her hjemme for at store mellominntektsland skal klare å kutte mer i utslippene sine. Spesielt tre områder er relevante for Norge.
For det første er fattigdomsreduksjon og velstandsøkning for befolkningen et hovedmål for disse landene. Dette er de allerede i full gang med og den videre utviklingen vil kreve mangedoblinger i energikapasiteten i flere land. Ifølge FN-rapporten vil den nye energikapasiteten hovedsakelig komme fra kull og olje med mindre en større omlegging av energisystemene igangsettes. Bare i India bor det 400 millioner mennesker som ikke har tilgang til grunnleggende energitjenester. Fattigdomsreduksjonen vil være katastrofal for klimaet hvis vi ikke tenker på utslippsreduksjon i de energiløsningene som velges.
Oljefondet
Gjennom Statens pensjonsfond utland har Norge en unik mulighet til å påvirke framtidens energiløsninger. Klimapanelet understreker at overgangen til en lavkarbonøkonomi vil bety store vridninger i investeringsmønstrene. Vi skal bort fra investeringer i utvinning og produksjon av fossilt brensel og over på investeringer i energieffektivitet og fornybar energi. Dette betyr at investeringer i fossilt vil bli mindre lønnsomme på sikt. Pensjonsfondet har muligheten til å være tidlig ute med å flytte pengene som fører til mer kull i Kina og mer olje i Brasil over til investeringer i fornybar energi, systemer for gjenbruk og resirkulering av avfall og effektive, lavutslipps energitjenester som gir velstandsøkning for fattige i mellom- og lavinntektsland.
For det andre er det vanskelig for miljøvernorganisasjoner og andre å overbevise politikere og befolkningen i mellominntektsland om at de må bruke penger på å kutte sine hjemlige utslipp før vi i de rike landene kutter våre. At vi bruker litt av oljeoverskuddet på å redde regnskog i andre land overbeviser ikke Kina og India om at de må gjøre utslippskutt som er økonomisk smertefulle for egen industri. Hvis vi ønsker at Norge skal bli tatt på alvor som et konstruktivt foregangsland i klimasammenheng må vi kutte utslipp her hjemme først. Spesielt vil vi kunne påvirke positivt hvis våre beslutninger i petroleumsforvaltningen har utslippskutt i Norge som prioritet.
Forbruksvarer til rike land
Begge sakene over handler om store politiske beslutninger som hver og en av oss kan påvirke gjennom budskapet vi sender til våre politiske ledere, men de er likevel fjerne fra beslutninger vi tar i hverdagen vår. Det bringer meg tilbake til de radiostyrte bilene. Ett av delrapportens viktigste funn er at store deler av utslippene i mellominntektsland kommer fra produksjon av forbruksvarer som eksporteres til rike land. Denne utslippsoverføringen kan hver og en av oss ta ansvar for. Hver gang vi kjøper billige produkter som vi vet har kort levetid, er vi med på å øke globale klimagassutslipp.
Som forbrukere kan vi ta bevisste valg om å gjøre færre kortsiktige kjøp og heller investere i gode produkter med lang varighet. Vi kan bruke stemmen vår og pengene våre på å påvirke hva som tilbys og på hvor mye informasjon vi vil ha om hvordan varer er produsert. Selv om det er snakk om lange avstander, er produsenter i mellominntektsland vare for etterspørselsendringer i rike land. Forskningen min viser at industrien i disse landene er omstillingsvillige og åpne for investeringer i produksjonsmetoder med lavere utslipp hvis dette kreves av kundene.
Vi er kundene deres. Vi har altså muligheten til å påvirke vår egen klimaframtid.
