«Jeg må avslutte det jeg var med på å starte» sa den slitne aktivisten Ahmed Abd Rabbo. Han hadde knapt sovet på flere dager, og kom rett fra en av de mest sjelsettende hendelsene i Egypt dette året: Angrepet på den fredelige demonstrasjonen utenfor presidentpalasset iscenesatt av Det muslimske brorskapet og deretter stilltiende akseptert av president Mohammed Morsi.
Abd Rabbo kommer fra Tanta, en av industribyene i Nildeltaet. Han har vært politisk aktiv siden 2007, og nå i, en alder av «23 år og seks måneder», ser han allerede ut som han, i fredelige omstendigheter, kunne vært midt i en midtlivskrise.
LES OGSÅ: Ingen fred i sikte for syrerne
En av de største omveltningene
Og på en måte er han det. Hans generasjon har vært med en av de største omveltningene i moderne egyptisk historie.
De startet demonstrasjoner som kapret hele verdens oppmerksomhet, og det hele endte med Hosni Mubraks fall. Etter det fulgte et slags militærdiktatur, deretter en omstridt presidentvalgkamp og så, de opprivende ukene i november og desember der Det muslimske brorskapet bestemte seg for å få plass en grunnlov som passet dem, koste hva det koste vil.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
«Dette minner om Iran, måten de stempler oss alle som felool på», sukker han . Felool er det hånende navnet som ble satt på de som tilhørte Mubaraks regime. For han og de andre aktivistene nærmer skrekkscenarioet seg: Iran 1979. Venstresiden og det vi i dag ville kalt sekulære aktivister allierte seg med presteskapet i kampen mot shahen.
Det endte, som vi nå vet, i et religiøst diktatur og venstreaktivistene endte i beste fall i eksil.
Skeptisk til enkle sammenligninger
Den frykten aktivisten nærer må tas på alvor, og er interessant i den forstand at det sier mye om hvor presset de føler seg, men jeg er likevel i tvil om hvorvidt denne type sammenligninger bringer forståelsen av hva som skjer i Egypt videre.
Historiske situasjoner gjenoppstår sjelden parallelt, Egypt av i dag er et helt annet land enn Iran denne gangen, dog med noen strukturelle likheter, og resten av verden er annerledes.
På samme måte er jeg skeptisk til dem som sammenligner Syria med Jugoslavia, Libya med Somalia og så videre. Skal du framstå som åndfull i utenrikspolitiske miljøer, er slike sammenligner en sikker vinner. Bare pass på at du treffer på riktig land til rett tid. Sist ut var Thomas Friedman, den i den arabiske verden ikke spesielt godt likte kommentatoren i New York Times, som spurte seg om Egypt vil bli den nye India eller Pakistan. Slike paralleller er fristende fordi de tilbyr en lett måte å snakke om kompliserte situasjoner på, og det er jo det journalister er satt til å gjøre.
Et meningsløst begrep
Her er mitt forsøk: Den arabiske våren er et meningsløst begrep. Det speiler tilbake på en europeisk virkelighet; oppstander og revolusjoner som ledet til dagens mer eller mindre liberale demokratier. Det skjedde over en lang periode, men likevel leder begrepet til en annen misforståelse i vestlig opinion, nemlig en rask overgang til demokrati. Men vi er inne nå i annen tidsfase, ikke medialt ideell slik de 18 dagene i Kairo var i 2011, akkurat lenge nok til at også vestlige tv-tittere rakk å bli slitne før forløsningen kom, men samfunn som skal finne en ny likevekt etter et halvt århundre med politistater.
Bedre derfor å kalle det en arabisk oppvåkning, hvis man trenger en felles term.
Og det kom som et resultat av en uholdbar situasjon, så hvorvidt man liker det eller sympatiserer med det som hendte, er ubetydelig. Det hadde skjedde uansett.
Må finne nye måter å jobbe politisk på
Så, hvor går vi? Hvert land, sin dynamikk, og også hver sin rolle å spille.
Eksempelets makt er stor. I Egypt står kampen om det er mulig å skape en form for et inkluderende demokrati, og en statsstruktur som er noenlunde uavhengig av politisk innflytelse. Det muslimske brorskapet som har eksistert i 80 år som en religiøs fundamentert undergrunnsorganisasjon, er kanskje ikke den som er best egnet til akkurat det, men kampen er ikke over, og man kan mene mye om opposisjonen, men den har utholdenhet den også.
Aktivisten Ahmed Abd Rabbo som jeg traff sliten på en kafe, så mye mer levende ut når han kom seg ut til en ny demonstrasjon noen timer etterpå. Deres utfordring er å finne andre måter å jobbe politisk på enn å gå i gatene, og også innfinne seg med at politisk islam kommer til å spille en rolle framover i Egypt, som i Midtøsten, spørsmålet er i hvilken form. Akkurat nå ser det ikke veldig lovende ut, hverken økonomisk eller politisk. Neste år vil gi oss en pekepinn på om den politiske isolasjonen Det muslimske brorskapet har satt seg i gjør at de vil fortsette på veien de nå har lagt inn på, eller om de er i stand til å skifte kurs under press. Det blir et skjebnesvangert veivalg.
Finnes det noe å bygge på i Syria?
Syria er den andre hovedscenen dramaet utspiller seg på.
Også her ser vi en religiøs radikalisering, og større spillerom for Al Qaida-tilknyttede grupper, som nå også begynner å få et betydelig internasjonalt tilsnitt. Her raser borgerkrigen i et mangefasettert samfunn videre og spørsmålet er om det vil være noen stat å bygge et nytt samfunn på, eller om alt må bygges fra grunnen. For de som liker historiske paralleller og skrekkscenarier, er det bare å skue til borgerkrigen i nabolandet Libanon og deretter ta fram den store multiplikasjonstabellen. Og allerede, med så mye blod som er spilt, så mange grusomheter begått, vil det som måtte komme bli vanskelig, selv om våpnene ble lagt ned i morgen, men det bør ikke skygge for at også her finnes det politiske aktivister som jobber for noe annet, for å unngå å havne i historiens og krigens favntak.
På samme måte som Facebook og Twitter ble overvurdert under starten av den arabiske oppvåkningen, skal man passe seg nå for å undervurdere betydning av nye kontaktflater, og spredning av nye ideer. Baksiden er selvfølgelig at disse mediene også brukes til å spre sekterisk hat, og sementere gitte oppfatninger, på samme måte som mange satellitt-kanaler gjør det.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Mer konflikt, mer drama, mer lidelse
Sentral i begge tilfeller er kampen om statsmakten, hvordan den skal utøves og hva den skal inneholde.
Min spådom er like komplisert som nådeløs som skråsikker i sine generelle vendinger: Mer konflikt, mer drama, mer lidelse, men også håp og tro og kamp. Følg med i 2013, men vent deg ingen raske løsninger og vokt deg for kategoriske påstander. Selv om du kanskje gjerne vil gjøre som Barack Obama, vende deg bort fra Midtøsten og håpe at det ordner seg, så kommer ikke dette område til å la hverken deg eller den amerikanske presidenten i fred. Og husk at jeg ikke en gang har nevnt Israel og Palestina.
