Oppdagelsen av antibiotika i mellomkrigstiden er en av de største revolusjoner i medisinens historie. Få legemidler har spart så mange menneskeliv. Men mikrobene er i ferd med å ta hevn: Stadig flere bakterier blir motstandsdyktige.
De første alvorlige resistensproblemene dukket opp allerede på 1950-tallet, men man trodde lenge at de kunne løses med nye medisiner. Nå ser vi økende resistens og samtidig mangel på nye antibiotika under utvikling. I en rapport fra 2012 frykter WHO at vi snart kan stå overfor en global krise.
LES OGSÅ: – Vi må forstå at det er et folkehelseproblem
Flere vil dø
Antibiotikaresistens er medisinens svar på menneskeskapte klimaendringer. Det er en godt dokumentert sammenheng mellom det totale «utslippet» av antibiotika og forekomsten av motstandsdyktige mikroorganismer. Når vi bruker antibiotika, øker vi seleksjonspresset på bakteriene: Bare de sterkeste overlever, og deres evne til å tåle antibiotika arves til neste generasjon. Så snart bakterier har blitt resistente, er det vanskelig å snu utviklingen.
Hva blir konsekvensene? Flere vil dø av ting vi tidligere kunne kurere. Allerede dør rundt 25.000 mennesker i Europa hvert år på grunn av behandlingsresistente sykehusinfeksjoner.
Dessuten har moderne medisin blitt tungt «antibiotikaavhengig»: Antibiotika brukes for å forebygge infeksjoner ved mange store kirurgiske inngrep. Mange av medisinens nyvinninger de siste årene, som cellegift og immundempende midler ved kreft og organtransplantasjon, er helt utenkelige uten tilgang på antibiotika fordi slik behandling innebærer alvorlig risiko for infeksjoner. Hva skal vi tilby disse pasientene når vi går tom for virksomme midler?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Et økonomisk problem
Mindre kjent er det at antibiotikaresistens også er et stort økonomisk problem. Resistente infeksjoner krever mer diagnostikk, utstyr og personell. Vi må bruke nyere og dyrere medisiner. Behandlingen varer lenger, risikoen for komplikasjoner øker. Dette fører til økt sykelighet, arbeidsuførhet og sykefravær. Bare i Europa koster dette minst 1.5 milliarder euro årlig.
Men aller hardest rammes u-land. Multiresistent malaria og tuberkulose er på fremmarsj. Disse infeksjonssykdommene dreper millioner av mennesker hvert år, mange av dem barn. U-land har større sykdomsbyrde og mindre kapasitet til å håndtere problemene. Tilgangen på effektive medisiner er dårligere, og man har ikke råd til dem.
Internasjonale tiltak
Hva skal vi gjøre? Akkurat som med klimaproblemet trengs koordinerte, internasjonale tiltak. Resistente bakterier respekterer ikke landegrenser. WHO har lansert en global strategi som består av fem hovedpunkter:
- Overvåking av antibiotikabruk og forekomst av resistente mikroorganismer. Dette er særlig utfordrende i u-land med dårlig helseinfrastruktur.
- Mer fornuftig antibiotikabruk blant mennesker. Antibiotika må kun brukes når det er strengt nødvendig, og hvor effekten er godt dokumentert. Forskning taler for en innstramming på en rekke områder. Man bør bruke smalspektret antibiotika som bare virker på den typen bakterier man ønsker å ramme.
- Kraftig reduksjon av antibiotikabruk i landbruket. På verdensbasis gis det langt mer antibiotika til friske husdyr enn til syke mennesker – uten at det er klar evidens for nytten av det.
- Infeksjonsforebyggende virksomhet, kontroll og vaksinering. Ved å forhindre smittespredning blir færre personer syke, og behovet for antibiotika mindre.
Håndhygiene, strenge isolasjonsrutiner og finn-og-fjern-strategier er sentrale tiltak. Effektive vaksiner begrenser smitte, og er eneste måte å utrydde sykdommer på. Dessverre ser vi stadig økende vaksineskepsis, og dette må møtes med opplysning om konsekvensene av dårlig vaksinedekning. - Utvikling av nye antibiotika. Beklageligvis er dette ikke et prioritert område for legemiddelindustrien. Engasjerte leger og forskere bør drive lobbyvirksomhet for dette overfor politikere, fond og legemiddelfirmaer.
Også vi kan forbedre oss
I dag, 18.november arrangeres European Antibiotic Awareness Day for sjette gang. Dette er et felleseuropeisk initiativ for å øke bevisstheten blant politikere og folk flest. Med store ressurser og godt organisert helsevesen bør Norge spille en ledende rolle i den globale kampen mot motstandsdyktige mikrober.
Landet vårt er et antibiotikaparadis. Ingen har så lite resistens som oss, og hvorfor? Fordi vi i alle år har ført en restriktiv antibiotikapolitikk. Vi kan vise verden hva som virker.
Men også vi kan forbedre oss: Nesten nitti prosent av all antibiotika i Norge skrives ut av allmennleger, oftest til banale luftveisinfeksjoner som halsbetennelser, ørebetennelser og bihulebetennelser.
En økende mengde forskning antyder at omtrent halvparten av dette forbruket er unødvendig. Ofte gis medisin til små barn med høy feber. Vanligvis har de en virussykdom, og da har antibiotika ingen effekt. Men legen er i tvil og skriver ut en kur for å berolige foreldrene – eller for sin egen nattesøvn?
FØLG DEBATTEN: ttwitter.com/nrkytring.
For kjappe løsninger
Det er ingen trøst at de fleste andre land har en mer slepphendt bruk – og mer problemer – enn oss. I Thailand får du kjøpt bredspektret antibiotika på et hvilket som helst apotek uten resept. En ny amerikansk studie viser at i tidsrommet 1997–2010 fikk seks av ti av pasienter med sår hals forskrevet antibiotika ved legebesøk i USA. Bare én av ti skulle hatt medisin. Forskerne har forsiktig anslått kostnaden av denne unødvendige medisineringen til minst 500 millioner dollar hvert år.
Vi er blitt vant til å tenke at våre største helseproblemer må løses med avansert kirurgi eller siste skrik innen legemidler. WHO tror dette tenkesettet virker som en bremsekloss i kampen mot motstandsdyktige bakterier. Det er vanskelig å nå fram med budskap om at det enkle ofte er det beste – som håndhygiene ved de årlige influensaepidemiene.
Moderne mennesker har ikke tid til å være syke, de forventer kjappe løsninger. Men i stedet for å gi flere resepter, bør leger heller gi mer informasjon. Og de er nødt til å ta samfunnsmedisinske hensyn i behandlingen av den enkelte pasient. Det kan innebære å ta upopulære avgjørelser.
