Hopp til innhold
Kronikk

Et innvendig korsett

Media jubler for et sunnere kroppsideal: Sterk er det nye tynn! Men bak fitness-idealet finner vi den samme gamle, kontrollerende, uoppnåelige skiten.

Russisk kroppsbyggerkonkurranse

Sterke kvinner? Eller er fitness-trenden bare det samme, kuende idealet i ny innpakning? Illustrasjonsfoto fra en russisk kroppsbyggingkonkurranse.

Foto: KIRILL KUDRYAVTSEV / Afp

Hun er så tynn! Store øyne, høye kinnbein, flat mage, skarpe hofter. Hun er heroin chic og en skikkelig «thinspiration»!

Og hun er helt ut.

Det er ei ny dame som gjelder nå. Ei med bulende armer, rutete mage, «definerte» muskler i hele kroppen. Hun er fit for fight, fit på cross og tvers. Hun trener som en mann, eter som en mann og er vår nye idealkvinne.

Jubel for det nye idealet

Media jubler over det nye, sunne kvinneidealet, og trykker ut en jevn strøm av artikler om «det nye sunne idealet», samtidig som fitnessutøvere i stadig oftere har rollen som eksperter og forbilder i treningssakene. («Slik får fitnessdronning Kristine Weber SUPERKROPP», meldte Dagbladet for en tid tilbake) Det er visst en liten revolusjon: Jenter lever ikke lenger på pulverkur eller over doskåla i jakt på idealkroppen. Nå spiser de fett og proteiner og jubler at de har fått ny selvtillit av å bli sterke og blitt kvitt spiseforstyrrelsene av å konkurrere i fitness.

«Sterk er det nye tynn!» «Spis som en mann, tren som en mann, få en kropp som en gudinne!» Fitnessfolkets slagord har blitt allemannseie, og det klinger bra. Men er det sant?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Er sterk det nye tynn?

Jeg har trent en stund nå, for å bli sunn og sprek og bli kvitt muskelplager og hodepine. Jeg føler meg sterkere og sterkere, jeg nyter at kroppen min kan gjøre ting! Og, la meg være ærlig, jeg liker endringene i figuren min.

Jeg studerer bildene i damebladene, så meg selv i speilet. Jeg kan skimte magemusklene mine. Men sammenlignet med den knallharde dama som illustrerer det nye kvinneidealet, har jeg knapt muskler overhodet. Jeg er sterkere enn jeg noen gang har vært. Men jeg ligner ikke henne. For jeg har faktisk underhudsfett.

Der en motemodell ofte ser tynn og syk ut, strutter fitnessmodellen av muskler. Og de har hun selvsagt en hel del av. Men den ettertraktede, «definerte» kroppen med tydelig muskelspill får man ikke av å bygge muskler. Den krever at man fjerner underhudsfettet!

Det er ikke sant at sterk er det nye tynn. Sterk og tynn er det nye tynn!

LES OGSÅ: Treningsproffene

Spis som en mann, bli som en gammel dame

Det nye kroppsidealet kan på sitt beste være fysisk mye sunnere enn catwalkens anorektiske modeller. Men psykisk sett kan det nye kroppsidealet vise seg å være minst like skadelig å strekke seg etter. Der det før var nok å «bare» sulte seg for å oppnå idealkroppen, kreves det nå en nøyaktig vekt, et batteri med kosttilskudd og kompliserte og krevende spiseregimer. Spiseforstyrrelser finnes i mange varianter, og grensa mellom viljestyrke og tvangspreget tankesett kan bli farlig flytende.

LES OGSÅ: En tynnspirerende boble

Trening med tunge vekter er i seg selv sunt, også for damer. At flere dropper rosa 2-kilomanualer, endeløse repetisjoner og frykten for store, «maskuline» muskler er bare bra. Damer må gjerne trene som menn, men å spise som dem er mer tvilsomt. Ei dame som spiser som en bodybuildermann risikerer å få en kropp som en gammel dame: Beinskjør, syk og skadet.

Det er nemlig noen veldig viktige forskjeller på damekropper og mannekropper, og en av dem er fettprosenten. Veltrente menn kan ha en fettprosent helt ned i 6 prosent uten at det går ut over den fysiske helsa, men kvinner lever farlig når fettprosenten kommer under 12 prosent. Da synker østrogennivåene, mensen forsvinner og man kan utvikle beinskjørhet, for å nevne noe. En fettprosent på rundt 20 for kvinner regnes som sunt, har du 17 prosent er du meget slank. 12 prosent er altså svært tynn, og det er nedre grense før olympiatoppen slår alarm for en kvinnelig idrettsutøver.

Damene som strutter og stråler i høye hæler på fitnesscenen kan ha en fettprosent helt ned i 6-8 prosent. Der kalles det «definert». En lege vil kalle det at det sykt og svært farlig, og en psykolog vil kunne se likhetstrekk mellom diettene deres og spiseforstyrrelser.

LES OGSÅ: Oppskriften på størrelse null

Samme skit i ny forpakning

Da Marit Bjørgen viste fram sine svulmende armer i en ermeløs kjole på idrettsgallaen, var det mange som kritiserte henne for å vise fram noe slikt. Selv om fitnesskroppene inntar ukebladene, er det slett ikke alle som synes damer kan få se bulkete ut.

Marit Bjørgens kropp er et resultat av jobben hennes: Når man jobber med å gå fryktelig fort på ski, kan man ende opp med å se sånn ut. Formen hennes er en naturlig følge av funksjonen, og det er provoserende og diskriminerende å kritisere en kvinne for å vise fram en kropp som er et resultat av en funksjon vi alle hyller. Men det er like ille å gjøre Bjørgens kropp til et ideal for alle oss som ikke har hennes jobb!

Det nye, sterke kvinneidealet finnes i flere varianter av fettprosent, fra det livsfarlige til det sunne. Men det som kjennetegner dette, i motsetning til Bjørgens kropp, er at funksjonen følger formen(e), ikke omvendt. Man trener med et visuelt detaljfokus på musklene, arbeider målrettet med å få fram en ny magrute her, en linje mellom musklene i låre der. Man trener for utseendet, ikke for helsa.

Det nye kroppsidealet er akkurat som det gamle: Det setter høye krav til kroppens utseende. Så blir funksjonsevnen så som så, ettersom hvor ekstremt utseende man går etter.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Å strebe etter det nye kroppsidealet innebærer å skulpturere seg selv med trening, i stedet for med skalpell og silikonimplantater. 1800-tallets korsett av tøy og spiler er bytta ut med et indre korsett av muskler.

Det er ikke noe nytt ved det «nye» skjønnhetsidealet. Det er den samme gamle, visuelt baserte, kontrollerende, uoppnåelige skitten. Da hjelper det ikke at forpakningen er ny, fettfri, muskuløs og selvbrunet.

Trening for sjela

Jeg tror det gamle mottoet «En sunn sjel i et sunt legeme» har mye for seg. Dessverre har vi glemt det der med sjela. Der jeg står foran speilet etter en treningsøkta er det kroppen min og ikke sjela mi jeg gransker, og jeg innser at det er på tide å ta grep. Jeg har allerede et treningsprogram for legemet mitt: Det er på tide at jeg vier sjela mi litt oppmerksomhet og!

Så nå har jeg lagd et treningsprogram for sjela mi. Dette skal jeg trene på:

  • Å huske at jeg var dritfin også da jeg var en kjolestørrelse eller to større.
  • Å droppe den dårlige samvittigheten når jeg spiser kake.
  • Å trene for funksjonen, ikke kroppsformen.
  • Å opprettholde en sunn og trivelig prosent underhudsfett, og bære det med stolthet!

Jeg tror neppe det vil bli moderne med underhudsfett. Men med en veltrent sjel kan jeg kanskje håpe å bli sunn og sterk, både i kroppen og hodet.