«Når dere tar over etter valget». Slik ordla en rødgrønn topp seg i en samtale med en opposisjonspolitiker. Stedet var utenfor Dagsnytt 18s studio – et sted der samtalen glir uformelt og politikere og samfunnsdebattanter lar sleivete bemerkninger forbli i den grønne sofaen.
Vi som var til stede begynte umiddelbart å le av forsnakkelsen. Det samme gjorde den rødgrønne politikeren, og debatten i studio foregikk med normal intensitet.
Utad har ikke de rødgrønne gitt opp kampen om å fortsette i regjeringskontorene, men privat har mange begynt å tvile. Avstanden opp til de borgerlige partiene er for stor, gapet på målingene har vart for lenge, og regjeringen opplever så mye trøbbel, at det er bare håpet igjen.
Mye står på spill
Men tro for all del ikke at neste års valg blir en kjedelig affære. Det står mye på spill for partiene, og valgkampen vil bli like intens og spennende som for fire år siden.
For Arbeiderpartiet handler det om å forbli landets største parti. Slik kan partiet også forme en effektiv opposisjon og slipper skittentøyvasken som partiledelsen opplevde etter 2001-tapet.
For SV og Senterpartiet handler det om å klare sperregrensen. Sp ligger best an av de to. Liv Signe Navarsete har bare sporadisk opplevd å se partiet under sperregrensen på målingene.
Dessuten har partiet fortsatt en klar base å mobilisere fra. Er du for overføringer fra sentrale strøk til periferien, er Sp partiet som garanterer det. Rett nok ikke så effektivt som mange partisympatisører håper, men bedre enn det konkurrerende partier oppnår.
Vanskelig for SV
Audun Lysbakken famler mer. De unge ser ikke lenger på SV som et alternativ etter snart åtte år i regjering. For SV vil 2013 bli en knallhard kamp der partiet igjen må løfte radikale ideer og samtidig overbevise velgerne om at disse ideene har en viss realisme.
Målet om å markere seg på nye politikkområder har så langt slått feil, og troverdigheten på tradisjonelle politikkområder er synkende. Bare i miljøspørsmålet har SV høy troverdighet, men målinger viser at velgerne ikke bryr seg.
Resultatet er tre desperate regjeringspartier som bruker kraft på å markere egen fortreffelighet framfor regjeringens styringsdyktighet. Derfor blir det neppe mindre internt bråk i regjeringen i 2013.
Annus horribilis for Ap
Et valgår er ikke tiden for kompromisser. For oss som daglig mottar telefoner fra ivrige spinndoktorer, er dette åpenlyst. Primærstandpunktene skal fram i lyset, gjerne servert med et stikk til regjeringspartneren samtidig.
For Ap har 2012 vært et annus horribilis. 22. juli kommisjonens rapport var knusende, habilitetssakene har florert og sex-skandalene dominert nyhetsbildet.
Likevel vil Jens Stoltenberg hamre inn budskapet om at «du vet hva du har, men ikke hva du får». I taler, debatter og intervjuer vil han utfordre de borgerlige til å vise fram politikken, og deretter harselere med uenigheten på borgerlig side.
Dette er også en taktikk som har fungert utmerket for Ap i tidligere valg. Rett og slett fordi borgerlig side har vist en uovertruffen evne til å ødelegge for seg selv. De skjer neppe i 2013.
Eventyrlig vekst for Høyre
Selvsensuren blant de borgerlige for omfattende til at de vil ødelegge for seg selv neste år. Dessuten har Erna Solberg bygget en posisjon som gjør det vanskeligere å rive ned det uklare borgerlige alternativet.
Høyres vekst startet under valgkampen for fire år siden og har nådd eventyrlige høyder. Som et speil av partigallupene har Erna Solberg tatt igjen Jens Stoltenberg i statsministermålinger. Og det er nettopp Høyre og Solbergs troverdighet som sikrer den skjøre borgerlige alliansen.
For ett år siden publiserte TV2 et internt Ap-notat fra partikontoret der det heter at «Partiet Høyre har per i dag få svake punkter og et stort velgerpotensiale». Samtidig slo partisekretær Raymond Johansen fast at mange potensielt borgerlige velgere er skeptisk til et Frp med makt. Særlig Venstres velgere er redd Frp i regjering, i følge notatet.
Etter at Aps sentralstyre diskuterte valgkampstrategien, har Venstre knyttet seg enda tettere til en ny borgerlig regjering. Uten å ha bli straffet på målingene. Partiet har gått så langt at selv Frp-ere nå tror på en bred borgerlig allianse.
Uklart regjeringsalternativ
Jeg vil fortsatt bli overrasket dersom Venstre og Frp sitter sammen i regjering, men begge er nå innstilt på å ikke blokkere for hverandre. Dermed benyttes ikke første og beste sjanse til å kritisere hverandres politikk. Det gjør en Solberg-regjering sannsynlig.
Men hvilken regjering, er fortsatt uklart. Mange sterke krefter i Høyre ser at de nå ikke kan la Frp sitte på sidelinjen. En stabil borgerlig regjering fordrer et lojalt Frp, og eneste måte å sikre lojalitet på er å ta Siv Jensen med inn i regjering. Andre mener at KrF og Venstre bør foretrekkes dersom de samlet sett blir større en Frp.
La det være klart, en Frp/H-regjering vil skille seg markant fra en Frp/H/KrF-regjering. Tenk bare på avgiftspolitikk, bistandspolitikk og miljøpolitikk, der det er en avgrunn mellom sentrum og Frp. Noen mener at avgrunnen er så stor, at det eneste realistiske er en ren Høyre-regjering.
Spekulering fram til valget
Sentrale Høyre-politikere har overfor meg tegnet et bilde der de går i regjering med Frp, men lar KrF og Venstre ha avgjørende påvirkning på visse politikkområder. En blå-blå regjering vil for eksempel føre KrFs bistandspolitikk og Venstres miljøpolitikk, mot en stilltiende støtte til regjeringsprosjektet.
Slik vil spekulasjonen fortsette fram til over valget. Og Erna Solberg kan overleve denne diskusjonen ved å lene seg på Høyres popularitet og troverdighet. Høyre anses som et økonomisk forsvarlig parti, og Solberg sier lite annet enn «stol på meg» når Stoltenberg truer med Frps likegyldige forhold til handlingsregelen.
På en lang rekke andre områder strømlinjeformer nå Høyre politikken så mye at det kan være vanskelig å få øye på hva som faktisk blir annerledes.
Vinner på å ikke varsle endring
– Opposisjonen vinner valget fordi velgerne er lei den rødgrønne regjeringen, ikke fordi Høyre har et eget prosjekt, poengterte Minerva-skribent Jan Arild Snoen i Politisk kvarter i romjula.
Det kan Solberg gjøre fordi hun ikke skremmer velgerne fra seg ved med å flagge store endringer. 2013 blir derfor året der Erna Solberg vil snakke minst mulig om hva som skal skje og mest mulig om regjeringens utilstrekkelighet.
For at suksessen skal fortsette må hun fortsatt tøyle de utålmodige idealistene i eget parti og sikre at de andre opposisjonspartiene respekterer hverandres politikk. Så lenge veien til makt og innflytelse går gjennom Erna Solberg vil også partnerne legge bånd på seg.
Slik sett opplever vi følgende paradoks: Desto mindre Høyre utfordrer dagens politiske veivalg, desto mer oppslutning får partiet. Desto mindre de andre borgerlige partiene markerer politisk uenighet, desto mer sannsynlig er en borgerlig regjering.
