I dagens Kulturnytt på P2 fikk Nasjonalmuseet fortjent pepper for sin utlånsstopp. Når de stenger for utlån av kunstverk frem til 2021, blir Norges største kunstsamling utilgjengelig i flere år. Det innebærer en drastisk begrensning i tilgangen på noe av landets viktigste kunst. Som svar på tiltale foreslår direktør Audun Eckhoff at norske museer må tenke nytt og blant annet «vende ansiktet mot Bergen». Helt flott. Vi tar gjerne hånd om de nasjonale forpliktelsene de ikke klarer å håndtere i Oslo.
Et stort problem
Nasjonalmuseets utlånsstopp er nemlig et problem, ikke bare for andre museer og institusjoner, men for kunsten. Skal vi presentere gode og relevante utstillinger for publikum, både her hjemme og i utlandet, er tette samarbeid mellom institusjoner essensielt. Når vi lager nye utstillinger, henter vi frem kunstverk fra magasinene og setter dem inn i aktuelle perspektiver. For å gjøre denne jobben, låner institusjonene av hverandre. Akkurat nå henger malerier fra KODEs samling i Nasjonalmuseets flotte Gude-utstilling i Oslo, mens både KODE og Nasjonalmuseet har sendt bilder til den store kritikerroste Astrup-utstillingen i London.
Må gjøre jobben
Vi har selvfølgelig forståelse for at Nasjonalmuseet er i en komplisert situasjon. Vi er selv i gang med en flytteprosess her i Bergen, med rehabilitering av staselige KODE 1, Permanenten fra 1896. Her flytter vi rundt på et titusentalls gjenstander. Derfor vet vi at flytting av gjenstander og utlån er krevende, begge deler koster ressurser og innebærer store logistiske puslespill. Samtidig kan vi ikke stenge ned kunstformidlingen og overgi oss til interne prosesser i en så lang flytteperiode. Da gjør vi som museum ikke jobben vår.
På tide å skifte navn?
Nasjonalmuseets har dessuten «et særskilt ansvar for å formidle norsk kultur i Norge og i utlandet» som de skriver i sin egen årsrapport fra 2014. De skal altså ikke utelukkende tilby fine utstillinger i Oslo, men være en foregangsinstitusjon som fasiliterer hele Norge. Som NRK-kommentator Agnes Moxnes formulerte det på radioen: «De får rundt 60 prosent av den statlige potten som årlig går til visuell kunst, omtrent 300 millioner kroner i året. Og en av de oppgavene de dermed har påtatt seg, er å formidle kunst til resten av Norge.» Nasjonalmuseets navn signaliserer deres nasjonale ansvar. Når direktøren nå sender ballen videre til Bergen, kan man lure på om de ikke skulle overveie et navneskifte?
- Følg debatten: og .
Kunsten er det viktigste
Et prestisjeprosjekt som det nye Nasjonalmuseet må tross alt bæres frem av innholdet, av kunstverkene. Selve bygget er rammer, mens kunsten er kjernen. Den ellers stødige Eckhoff sporer derfor også av når han i et Morgenbladet-intervju beskriver prosessen med det nye museet ved hjelp av en tog-referanse: «vi er allerede fremme på stasjonen på den nye tomten gjennom vårt informasjonssenter (…) der kan publikum bli kjent med byggeprosjektet». Bør ikke årene frem mot åpning handle om å skape oppmerksomhet rundt kunsten, ikke formidling av en byggeprosess, uansett hvor flott selve bygget måtte bli? Jo, for med nært forestående åpning av to flunkende nye, men omdiskuterte kunstmuseer i Oslo, er det viktigere enn noensinne å skape økt interesse for kunst. Derfor kan ikke kunstinstitusjonene stå stille på stasjonen, vi må hele tiden være i bevegelse, i takt med samfunnet.
Foreslår felles utlånsbank
Audun Eckhoff har imidlertid rett i at norske museer kan tenke annerledes om måten vi samarbeider på. Men i stedet for ansvarsforskyvning, slik Eckhoff tyr til i dagens Kulturnytt, er det mye mer interessant å tenke høyt rundt hvordan vi i fellesskap kan gjøre noe annerledes, slik at prosessen med utlån blir enklere å håndtere for norske museer. Hva med en felles utlånsbank for alle kunstmuseene i landet? Et sentralt organ som tar seg av administrasjon ved utlån og håndterer den kompliserte logistikken forbundet med forsvarlig flytting av verk. Et slikt organ kunne hatt et eget transportfirma og egen forsikringskompetanse. Det ville spart museene for mye administrasjon og samlet, effektivisert og sikret all transport av kunst.
Må ikke drukne i byråkrati
I det hele tatt kan vi i større grad tenke felles om landets kunstsamlinger. Er det for eksempel gunstig at alle kunstmuseer i landet har et lite utvalgt av akkurat de samme kunstnerne? Eller kan vi styrke og spisse enkelte samlinger, slik at de blir skikkelig tunge og definerende, både nasjonalt og internasjonalt? En slik tankegang kunne definert en samlet utlånspolitikk og en utveksling av kunst mellom museene. Da kunne de ulike museene bygge opp kunnskap og kompetanse rundt sentrale norske kunstnere, og dermed styrke den kunsthistoriske forskningen her til lands. Det trenger vi.
Så ja, vi tar gjerne hånd om det nasjonale kunstformidlingsoppdraget her på KODE. Det viktigste er at den fantastiske kunsten vi har her i Norge ikke drukner i administrasjon, byråkrati og diskusjoner om bygg. Den må stolt dyrkes og presenteres. For om vi ikke viser frem kunstverkene, ser på dem sammen og snakker om dem, forsvinner museenes eksistensgrunnlag.
