Mulla Krekars løslatelse fra Kongsvinger fengsel 25. januar ble en politisk hodepine for Frp. Saken eksponerte at menneskerettighetene og norsk lov setter grenser for hvordan samfunnet kan behandle en person som utgjør en potensiell trussel mot seg selv – selv om justisministeren kommer fra selve anti-Krekar-partiet Frp. Personer kan ikke utvises til terror og dødsstraff, eller settes i fengsel eller forvaring uten lov og dom.
Mandagens kjennelse i Oslo tingrett var derfor en sjelden begivenhet: En god Krekarnyhet for Frp.
Partiet har mobilisert alt de har av politisk energi for å snu dagsorden i saken og utnytte det vesle handlingsrommet som er mulig. Dersom kjennelsen hadde avvist gyldigheten av Oslopolitiets vedtak om tvangsutsending til Kyrksæterøra, ville det vært en politisk belastning på toppen av alle de andre problemsakene justisministeren står midt oppe i. Det Frp kjemper for, er å bevare sin troverdighet som et parti som er tøffe i kriminalpolitikken og i kampen mot terror.
SE OGSÅ: «Debatten» om Krekar-saken
Er Krekar farlig?
Det er likevel ikke en seier uten forbehold vi snakker om. Krekars aldri hvilende forsvarer Brynjar Meling anker kjennelsen. Utfallet i den videre prosessen er åpent.
Det viktigste spørsmålet rettslig, er vurderingen av hvor farlig mulla Krekar er for det norske samfunnet. Jo farligere han er, jo mer skal samfunnets interesser telle mot hans personlige rettigheter. Her har retten lagt politiets ferske vurdering i retten og dommen i Høyesterett i 2007 til grunn. Høyesterett slo fast at utvisningsvedtaket var gyldig selv om det ikke kunne effektueres: "Uansett finn retten at det er meir enn overvegande sannsynleg at Faraj framleis representerer ein trugsel mot grunnleggande nasjonale interesser."
Dermed faller de øvrige rettslige vurderingene på plass. Tingretten diskuterer riktignok om det å sende Krekar til Kyrksæterøra reduserer trusselen han utgjør. Internett er funnet opp, og er den viktigste kommunikasjonskanalen. Men den personlige kontakten er, mener retten, også viktig – og den blir mindre i Sør-Trøndelag enn i Oslo.
Argumentet om at Krekar blir avskåret fra normal kontakt med sin familie blir avvist med lett ironi. Siden Høyesterett i prinsippet aksepterte utvisning til Irak uten at det var et brudd med menneskerettighetene, kan det ikke være tvil i dette tilfellet:
«Retten kan ikkje sjå at det kan tilleggast stor vekt at pålegget vil redusere kontakten hans med kona og dei fire barna hans. Retten skyt inn at i alle fall tre av barna må vere i 20-åra. Elles er avstanden frå Oslo til Kyrksæterøra ein god del kortare enn mellom Oslo og Bagdad, slik at det vil vere praktisk mogleg for både kona og barna hans å reise til Kyrksæterøra for å besøke han der.»
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Balanserte på kanten
Tingretten gir altså Oslo-politiet medhold i vedtaket om tvangsbosetting og meldeplikt, men ikke uten forbehold: «Under noko tvil finn retten at grunnleggande nasjonale interesser i alle fall fram til 31. desember 2015, må gå framfor Faraj sin rett til familieliv og fridom til å ferdast fritt innanfor landet sine grenser, og sjølv velje bustad.»
I polemikken etter kjennelsen tar Frp «æren» for politiets vedtak, og kritiserer Arbeiderpartiet for at de ikke fikk til noe i sin regjeringstid.
Interne saksdokumenter fra justisdepartementets saksbehandling viser at den politiske ledelsen balanserte på kanten av politisk instruksjon i en enkeltsak i sin jakt på tvangsvedtak mot Krekar. Den instruksen som til slutt ble resultatet av dette er likevel innenfor det som er akseptabelt. Grunnen er at den vil kunne gjelde minst én annen person, ikke bare Krekar. PST har antydet at det finnes fem til ti personer som kan omfattes av instruksen departementet utformet. Dette er personer som ikke kan utvises, men som kan utgjøre en trussel mot samfunnet.
Ingen objektiv sannhet
Spørsmålet i denne sammenheng blir dermed om det var Anundsens instruks som utløste Oslo-politiets vedtak om Kyrksæterøra, eller om det ville kommet uansett.
Politiet måtte jo uansett ta stilling til Krekars vilkår når han slapp ut av fengsel. Formelt har ikke påtalemyndigheten påberopt seg instruksen som rettslig grunnlag, men kun vist til Utlendingsloven, som gir hjemmel til tvangsvedtak. Denne hjemmelen var det den rødgrønne regjeringen som fikk vedtatt i 2010.
Som det ofte er i politikken, fins det ikke objektive sannheter om hvem som har rett.
Arbeiderpartiet sier deres regjering ga politiet de virkemidler og lovhjemler som var nødvendige, og at det er politiets ansvar å følge opp. Frp sier de var proaktive og at beslutningen var resultat av deres politiske handlekraft. Dette vil det bli politiske krangler om. Men det er politiske debatter som er atskillig mer behagelig for Frp enn tilfellet ville vært med en annen kjennelse i Tingretten.
