En slags kjærlighetserklæring

Vi gikk på det lysegrønne teppet som viser vei fra Vandrehallens fem buer. Vi pratet oss forbi noen stille, men mektige portretter i et mørkt hjørne, tok markert til høyre og var med ett inne i den fløyen hvor lyset kom fra venstre, og de fineste kontorene er til høyre.

Gangen i tredje etasje med store kontorer kalles keiserfløyen. Trygve Slagsvold Vedum stoppet litt opp.

– Stortinget er den bygningen, ved siden av mitt eget hjem, som betyr mest for meg i hele verden.

Vedum bor på en gård fra 1790 som han fører videre fra foreldrene sine. På delt førsteplass setter han likevel det som har vært hans arbeidsplass siden det året han overtok hjemgården.

Historien er full av politikere, ansatte og andre som ofte frekventerer stortingsbygningen og har følt noe i retning av det samme:

Stortinget er en bygning som gjør et unikt inntrykk på deg. Et hus å bli glad i, rett og slett.

– Har man først fått Stortinget «under huden», blir det livsvarig, sier mangeårig stortingssekretær Harald Grønn til Stortingets nettsider.

Ikke bare bygningen, men miljøet og stemningen gjør det til en arbeidsplass ulik alle andre. Uansett posisjon merker man det. Renholderen som viste meg det nyrestaurerte rommet hvor stenografene tidligere holdt til, følte hun måtte dempe stemmen i ren andektighet mens hun pekte på nymalt veggpryd og det dekorerte taket som er brakt tilbake til sin opprinnelige stil.

«Der er det godt å sitte», kalte tidligere stortingspresident Guttorm Hansen sin biografi. De langt fleste representantene før og etter ham vil skrive under på det. Tittelen hentet han fra Nils Kjær-stykket «Det lykkelige valg». Når Kjær skriver om politikeren som elsker Stortinget, var det ment som samfunnskritisk røst mot makta. At selvforherligende politikerne sitter der inne og har det godt.

• Hør Kulturhuset om stortingsbygningens jubileum

Et folkelig parlament

Selve stortingsbygningen er likevel alt annet enn elitens ønske om å mure seg inne fra folk og velgere. Den er på mange måter en arkitektonisk videreføring av det eventyret fra 1814, 1884 og 1905 som er historien om Norge som ung nasjon og selvstendig stat. Den litt rare veien som ble til mens vi gikk.

Bare det å plassere Stortinget og å enes om å lage et viktig hus til en viktig institusjon tok nær 30 år. Bygningen er eldre enn partiene. Eldre enn parlamentarismen og eldre enn det unionsfrie Norge. Fra før Karl Johans-gate var paradegate.

Det er mye som har kommet og gått mens Stortinget har ligget der med sin gule teglstein ved Eidsvolls plass midt i bybildet. Med to armer som skulle vende seg inviterende mot folket. Rotunden med salen, maktens midte, skulle stikke ut av bygningen for å vise frem hva som skal være i sentrum.

De ni buegangene under salen skulle være ni likeverdige innganger til bygningen. Folkets representanter skulle komme til fra hele landet. Det faktum skulle løftes frem både i vestibylen og i ordningen om at representantene alltid har sittet gruppert etter fylkesbenkene, altså valgdistriktene, ikke partigrupper.

Symmetrien i bygningen skulle utstråle makt.

Stortingsbygningen ligger også slik til at man fra talerstolen kan se opp mot kongens slott. Folkets makt skulle både speile og kontrollere kongens makt. Mens kongens balkong i noen grad skaper avstand og opphøyelse, skulle adkomsten via Løvebakken og inn til Stortinget signalisere åpenhet og folkets eierskap.

Kongens rolle, eller snarere manglende sådan, i Stortingets bygning og arbeidshverdag følger opp eidsvollsmennenes tydelige signal om minst mulig kongemakt.

Parlamentarismen gjorde det enda tydeligere i 1884. Det er Stortinget, ikke kongen, som kan avsette regjeringen. Kongen oppholder seg kun i Stortinget ved den nå årlige seremonielle åpningen. Mer må og skal han ikke blande seg i.

Heller ikke regjeringen eller statsministeren har noe fast kontor på Stortinget, med unntak av et kontor og møterom til disposisjon når de er i bygningen. Kampen for folkeviljen, mot kongestyre, var en drivende nerve i den unike historien om vår grunnlov.

Det er noe vakkert og bestandig over at stortingsbygningen skal minne om det.

En ærverdig arbeidsplass

Stortinget er utvidet og modernisert en rekke ganger. Tilbygg, nabobygg og underjordiske ganger. De tykke murveggene og alle kontorene er ikke en praktisk arbeidsplass til alle moderne formål i dag. Det vet partiene som flytter datamaskinene til møterom i valgkampen for å kunne lage kontorlandskap.

Luften, arbeidslyset og støyen bærer på enkelte kontorer preg av at bygningen feirer 150 år. Høyre-representanten som dekket til sin tildelte røde (det finnes blå også) sofa med et grått pledd, ville sikkert kunne ønske seg muligheten til å innrede kontoret litt mer personlig eller tidsriktig.

Det er noe sjarmerende med rørposten, som transporterer fysiske dokumenter i vakuum i e-postens tid.

Utvikling og moderne behov har likevel ikke gjort bygningens ærverdighet og representantenes ærefrykt når de går opp Løvebakken noe mindre. Selv rutinerte representanter sier de ikke blir helt vant til å entre stortingsbygningen. De gjør det med respekt. For Stortinget som institusjon og bygningen som bygg.

Som demokratiets storstue har stortingsbygningen tjent makten og folket i 150 år.

Denne uken stopper det politiske Norge litt opp for å gratulere med dagen.

For mange er det en slags kjærlighetserklæring.

Kilder:
Butenschøn, Peter; Stortinget. Huset på Løvebakken gjennom 150 år, Forlaget Press, Oslo, 2016.
Kaartvedt mfl.; Det Norske storting gjennom 150 år bind 1-4, Gyldendal, Oslo, 1964.
Østbø, Ivar Buch; storting og regjering, Schibsted, Oslo, 2010.