Når skal det bli stuerent å være hjemmeværende, spør Gunhild Maria Hugdal Marchen i kronikken «Feminismen fjerner seg fra grasrota». I Norge i 2013, hvor mer enn hver tredje kvinne jobber deltid, er vi nok nærmere enn du tror. Problemet er ikke at det ikke er «lov» til å være hjemme, men at dette godet er så skjevt fordelt mellom kjønnene. Og at det nok en gang er mødrenes dårlige samvittighet som trekkes fram som argument i debatten.
Ikke tabu
Vi kjenner oss ikke igjen i retorikken om at en slags mørk, dømmende feminisme er en motsats til et bedre familieliv. Slik vi ser det, er økt likestilling i både arbeidslivet og omsorgsrollen den beste veien til en romsligere hverdag for mor, far og barn.
Det blir hevdet at «morsrolle og barneomsorg er blitt tabu.» Nei, vi syns på ingen måte det står dårlig til med morsrollens omdømme i dag. Den er høyst levende i vår kultur og er sågar blitt levevei for flere dyktige bloggere de siste årene. Mor og hennes virke er tema for glansede magasiner, som «Mamma» (bladet har mer enn doblet opplaget sitt de siste seks årene). Ser man til Sverige, har man de siste par årene snakket om en «hemmafruetrend». Morsrollen i norsk samtid diskuteres i bokform, som i Olaug Nilssens «Kjøkkenbenkrealisme – ærlege historier om tidsklemma» fra 2012. Boka speiler norsk virkelighet: Langt fra alle de intervjuede mødrene jobber fulltid.
LES OGSÅ: Kontantstøtte til bortskjemte småbarnsforeldre
Det er fullstendig lov - for mødre- å snakke om dårlig samvittighet, tidsklemma, og hvordan man innretter seg for å unngå denne. Kvalitetstid med familien er etter vår oppfatning direkte trendy, noe som oppmuntres og hylles i avisartikler og på sosiale medier.
Deltid
Ingenting kommer av seg sjøl. Skal vi opprettholde velferdsgoder for familien, slik som en raus fødselspermisjon, må de finansieres ved arbeid. Til tross for at vi er en oljerik nasjon. Det moralske aspektet som trekkes fram sjeldnere enn tidsklemme-samvittigheten, er: Hva slags forpliktelse kjenner vi på, for å bidra til fellesskapet?
Nå vil ikke småbarnsforeldre i tidsklemma som jobber litt redusert (for eksempel 80 prosent) i en periode, utgjøre den store faren for at norsk økonomi går dunken grunnet lav produktivitet. Men: Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at 40 prosent av kvinner jobber deltid, mot 14 prosent menn. Marchen skriver at det er «den norske feminismens ømme punkt – at vi ikke har klart å kjempe fram et arbeidsliv som er tilpasset likestillingen, og at familielivet lider under det». Ja, det er helt klart mye igjen å kjempe for. Vi mener det er en dårlig løsning at mor må få «lov» til å kjenne på familielidelsen, og ta konsekvensen av den ved å (fortsatt) jobbe deltid. Hvorfor far ikke snakker om tidsklemma, når han strengt tatt burde kjenne mer på den (som fulltidsarbeidende), er jo et annet spørsmål.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Arbeidsmoral
Men så passer det jo ofte best at mor jobber deltid, da. Vel, vi er lei argumentet om at familien ikke har mulighet til at den som tjener mest (som regel mannen) jobber redusert. Det starter gjerne allerede ved at han ikke kan ta ut mer fødselspermisjon enn pappakvoten, og kanskje ikke engang denne (tolv uker permisjonstid per i dag). Dette handler også om private prioriteringer, velferdsstaten kan ikke fikse alt. Det er ikke penger som er tapt, hvis man ikke er på jobben sin og tjener dem. På samme måte som det ikke er penger som er tapt, hver gang man ikke jobber overtid.
LES: Kvinnene blir økonomiske tapere
Staten dekker, uansett arbeidsavtalen din, permisjonspenger opp til en årslønn på 6 G – det vil si knapt 500.000 kroner. Det er lønnen du får for å få tid til omsorg for eget barn – en høyere lønn enn de fleste i omsorgssektoren av arbeidslivet mottar. Dersom dét gir en månedslønn som ikke er til å leve med i noen permisjonsmåneder, sier det mer om livsstil og forbruksvaner, enn at pappapermisjonstvangen er et overgrep.
Mannen som hovedforsørger
Deltid er et økonomisk tap som bør fordeles mellom partene. Vi savner en utdyping av dette i Marchens kronikk, og generelt i debatten om mødrenes samvittighet: Hvordan skal samfunnet legge enda bedre til rette for at mor får lov til å dyrke morsrollen? Det kan synes å være en fulltidsarbeidende far som lurer i bakgrunnen. Å nøre opp under en god, gammel forestilling om at det er mor som kjenner mest på ansvaret i hjemmet, og dermed bør få være mer hjemme, bidrar til et arbeids- og familieperspektiv som fortsatt har som premiss at mannen er hovedforsørgeren.
Den dårlige samvittigheten er ikke noe du er alene om, Gunhild Maria Hugdal Marchen. Men vi skulle iblant ønske at den fikk hvile litt. Særlig som argument i den offentlige debatten.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Verdivalg
Det må være lov å være fornøyd med systemet vi har i Norge. For er det noe den norske såkalte statsfeminismen skal ha æren for, så er det å sørge for et arbeidsliv som gjør det mulig å få barn og samtidig kunne forsørge dem ved arbeid. Som kvinne.
Vi er ikke i mål, og både på lønn og rettigheter kan arbeidslivet bli mer familievennlig. Men vi vil slå et slag for at det også er et verdivalg å gå på jobben. Vi vil jo ha bra og rimelige barnehager og god fødselspermisjonsordning – da må vi yte til fellesskapet. Det er lov å elske ungene, men samtidig like jobben sin. Å arbeide full uke uten dårlig samvittighet, men å huske på at ei full arbeidsuke i Norge i dag er kortere enn noen gang i historien. Den er kortere enn i de aller fleste andre europeiske land, og veldig mye kortere enn i USA. De fleste av oss har fri to dager hver eneste uke. Det er mange timer til kos, det.
