EU diskuterer veivalg for klima- og energipolitikken etter 2020. Bakteppet for debatten er dystert. Det haster med å redusere klimagassutslippene. Dagens virkemidler i EU klarer ikke å forene økonomisk vekst og utslippskutt. Politikken styres etter flere mål samtidig, med virkemidler som delvis virker mot hverandre. Det har gitt høye kostnader og lite kostnadseffektive klimakutt.
Prisen på klimagassutslipp er på et rekordlavt nivå. Klimagassutslippene i Europa går ned, men dessverre skyldes en alt for stor del av reduksjonen stagnasjon og tilbakegang i Europas økonomi og konkurransekraft.
EUs klima- og energipolitikk har bindene mål for medlemslandene, blant annet for utbygging av fornybar energi. Flere land har innført omfattende støtteordninger for å nå sine mål. Samtidig har skifergassrevolusjonen i USA gitt et stort overskudd av billig kull, som Europa nå tar i bruk.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Økte utslipp med fornybarsubsidiene
Klimakvotesystemet, som kunne gitt effektive klimakutt, er slått ut av resesjon, redusert industriell aktivitet og motstridende virkemidler. Prisen for å forurense er blitt så lav at den ikke hindrer økt bruk av kullkraft. I viktige land som Tyskland og Storbritannia har fornybarsubsidiene vært massive, samtidig tar kull markedsandeler på grunn av lavere priser på kull og lave kvotepriser.
Slik kan paradoksalt nok fornybarsubsidiene ha bidratt til økte utslipp, ikke reduserte.
Situasjonen i Europa står i skarp kontrast til USA, som nå reduserer sine klimagassutslipp gjennom å bytte ut kull med gass samtidig som sysselsetting og verdiskaping er på tur opp. Europa trenger sårt en omlegging og et kvotesystem som både bidrar til vekst i økonomien og ytterligere reduksjoner i utslippene.
Verdens mest fornybare nasjon
Frem til 2020 er alle mål og virkemidler fastlagt. Norge har sammen med Sverige introdusert ett av de mest ambisiøse støttesystemene for ny fornybar elektrisitet. Innen utgangen av 2020 skal 26,4 TWh ny strøm inn på markedet, tilsvarende 53 Altakraftverk i produksjon. Dette er nødvendig også for stabile og robuste energimarkeder, en forutsetning for vekst og verdiskaping.
Denne satsingen gjør oss også til verdens mest fornybare nasjon, 67,5 prosent av all energien vi bruker skal være fornybar i 2020, den tilsvarende målsetningen for EU er 20 prosent!
Olje- og energidepartementet setter nå stadig nye rekorder i tildelingen av konsesjoner til fornybar kraft, byggeaktiviteten i vannkraftsektoren er historisk høy. Men fornybar energi betyr også naturinngrep, vi forandrer nå Norge for alltid, på godt og vondt. Det er nødvendig for å nå målene våre.
Må øke prisen for å forurense
Utgangspunktet for diskusjonen om subsidier til fornybar energi er altså de valg EU skal gjøre for utviklingen i Europa etter 2020, noe som ikke kom klart fram på Søndagsavisa sist helg.
Rammene for klima- og energipolitikken er nå svært uklare, og EU har bedt om innspill til hvordan politikken bør utformes. Jeg mener klimapolitiske hensyn bør ivaretas gjennom klimapolitiske virkemidler.
Hovedvirkemiddelet i EU er kvotesystemet. Jeg tror den mest effektive måten å redusere klimagassutslippene på er gjennom en økt kostnad på å forurense. Enten gjennom avgift eller kvoter. Dette har virket svært godt i Norge de siste 23 årene, og det vil virke i Europa også. Ved å sette et ambisiøst tak for kvotesystemet, vil man legge grunnlaget for investeringer i fornybar energi. EUs energipolitikk bør fastsette overordnede mål og legge overordnede føringer for virkemiddelbruk i stedet for å detaljregulere og fastsette nasjonale mål.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Subsidiering er ikke alltid rett virkemiddel
At subsidiering av fornybar energi er riktig nå, er ikke det samme som at det også er riktig etter 2020. Men det betyr heller ikke at ambisjonene på vegne av fornybar er mindre. At det koster å forurense vil presse prisen på kullkraft oppover, og dermed prisen på energi. Det vil gjøre fornybar energi konkurransedyktig og øke produksjonen. Sannsynligvis mer enn gjennom fortsatt subsidiering, og nå også i kombinasjon med reduserte klimagassutslipp - som tross alt er poenget.
Jeg mener staten fremdeles vil ha en rolle i forhold til å bringe ny teknologi fram og inn i markedet. Vårt støttesystem stenges i 2020. Det finnes ingen planer om å utvide eller forlenge det. Innsatsen bør heller rettes mot å få på plass et system som vil redusere klimagassutslippene. Common sense, med andre ord!
