Så langt har Syria nesten vært fraværende i diskusjonen om et angrep på nettopp Syria. Alt handler om Irak.
Det vil si: Det snakkes om Syria, men folk hører Irak. Det er kanskje ikke så underlig, når man tar i betraktning hvilket skisma denne krigen utgjør både for de vestlige land som deltok og de som holdt seg unna.
Hverken vestlig etterretning som leverer informasjon som skal danne grunnlaget for en beslutning, eller beslutningstakere har stor tillit i folket når det kommer til spørsmål om krig og fred ti år etter Irak-krigen. Det hjelper heller ikke med en kraftfull retoriker i Det hvite hus eller grusomme bilder av døde og dødende sivile som ikke får puste, som dør uten et sår på kroppen.
Det er hverken lyst eller vilje i Vesten til å blande seg. Og likevel tyder det meste på at det kommer et angrep.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Obamas u-sving
Sett her fra Midtøsten var Barack Obamas u-sving i helgen både et uttrykk for presidentens personlige svakhet og demokratiets lunefulle natur. Hvordan skal man kunne stole på ham, sier hans venner, det være seg i Saudi-Arabia eller Israel, mens hans fiender i Syria og halvfiender i Egypt hadde et øyeblikk av triumf.
Syrias FN-ambassadør Bashar Jaafari beskrev USAs president og Storbritannias statsminister som to katter som hadde klatret opp i et tre og ikke visste hvordan de skulle komme seg ned. Dette er ord han kan komme til å angre på, men spissformuleringen satt.
Det er ikke noen tvil om at i hvert fall David Cameron ikke hadde tatt høyde for hvor sensitivt spørsmålet om en ny krig i Midtøsten er for både politikere og velgere, i tillegg gjorde han et dårlig politisk håndverk i Parlamentet.
Men denne vinglingen er ikke ny. Helt siden de fredelige demonstrasjonene begynte i Syria, som deretter ble til en borgerkrig, har Vesten talt høyt, men gjort lite.
Jeg vet fra kilder som har truffet president Bashar al-Assad og hans nærmeste mens krigen har rast, at de ikke har forstått hva slags politikk Vesten fører. Å lede en brutal krig, med en tilsynelatende hensynsløshet, der ens egen overlevelse står på spill, er langt fra den europeiske og amerikanske politiske virkeligheten.
Sistnevnte domineres nå av en døgnkontinuerlig nyhetsstrøm, der politikerne også kjemper en brutal og hensynsløs kamp, om enn ikke for egen overlevelse i bokstavelig forstand, men i hvert fall i en pågående kamp om velgernes oppmerksomhet. Det har derfor ikke manglet på sterk ordbruk. Effektiv handling har det derimot vært lite av.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Borgerkrig gjør noe med folk
Forklaringen, eller unnskyldningen om man vil, for ikke å ha handlet mer samordnet og koordinert har vært todelt, enten at Russland og Kina uansett blokkerer meningsfulle initiativ i FN eller at opposisjonen har vært for fragmentert.
Begge deler stemmer. Men det er også slik at opposisjonen har endret seg i løpet av krigens gang. Borgerkrig i to år gjør noe med folk, uansett hvor gode intensjoner man hadde fra begynnelsen av. Noen av dem hadde ikke dét en gang.
Ikke slik at det hadde vært enkelt med tydeligere handling tidligere, men situasjonen som nå har oppstått er enda verre. Den tvinger supermakten USA til å handle. Det er en klassisk situasjon der man ved å unngå i det lengste å foreta et vanskelig valg, fratar seg selv muligheten til å styre hendelsene, og ender opp i en dårligere posisjon enn man hadde trengt å være i.
LES OGSÅ: Senatets utenrikskomité sa ja til Syria-angrep
Hvorfor er det og har det vært så vanskelig? Fordi Syria rører ved så mange strenger.
Der Irak var et Gulf-land og oljeprodusent, er Syria et middelhavsland som grenser til Nato-landet Tyrkia i nord og Israel i sør. Syria bærer i seg sterke spenninger mellom sunni-islam og diverse sidegrener av islam. Én av dem sitter med makten. Det gjør at dette fra begynnelsen har vært en regional konflikt som stort sett følger religiøse linjer, med Iran, Hizbollah og til en hvis grad Irak som tydelig allierte av Damaskus, og med Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia som klare motstandere.
Det vi også ser, som også er en følge av Irak-krigen, er det totale kollaps av det som var de maktbærende størrelsene i det gamle Midtøsten. Bagdad, Damaskus og Kairo bestemmer ikke lenger. Nå er det Doha, Riyadh og Abu Dhabi. Det er også med på å forklare uroen i regionen. Bak det hele lurer også spørsmålet om Irans atomprogram.
Politisk løsning ikke umulig
Likevel er det viktig å holde fast ved at en politisk løsning ikke er umulig. Den vil måtte se ut om lag som avtalen som gjorde slutt på borgerkrigen i Libanon. Der ble det inngått en maktdelingsavtale som ikke tilfredsstilte noen, men som gjorde at våpnene ble lagt ned.
Dette er noe syrerne aldri vil klare å få på plass selv, og vil måtte bli presset til av sine regionale allierte. En total seier for en av partene, uansett hvor mye de ønsker det, er ikke mulig slik det politiske stjernekartet står nå. Et amerikansk angrep vil være med å tippe balansen den ene eller den andre veien.
Alt avhenger av hvordan de velger å slå til, dersom de gjør det. Erfaringsmessig er det bedre å la være, hvis de ikke ønsker å gjøre det skikkelig. Men det er nettopp en slik halvløsning som ligger i luften.
Et halvhjertet angrep vil ikke få regimet til å knele og sannsynligvis vil krigen fortsette ufortrødent, om enn med litt bedre samvittighet i et par vestlige forsteder. Et mer omfattende angrep eller en flyforbudssone virker heller ikke å være på agendaen, og skulle det gjøres effektivt, hvis det er mulig, vil det kreve ressurser det ikke finnes vilje til å bruke. Og ethvert angrep uten aktiv støtte til deler av opposisjonen, vil også være å styrke ytterliggående grupper.
SE OGSÅ: Seminar: Utfordringen Syria
Krever kompromiss
Derfor er det viktig å ikke gi slipp på en politisk løsning, selv om det nå virker vanskelig å få til. Diplomatiet er det umuliges kunst. For dersom det var Bashar al-Assads styrker som brukte kjemiske våpen, så gjorde de det ikke av styrke, men av svakhet, fordi de ikke klarer å vinne krigen i forstedene i egen hovedstad.
I en slik fastlåst militær situasjon, og særlig fordi grusomheten pågår dag inn og dag ut, burde det også finnes rom for diplomatiet å virke i.
Et kompromiss vil kreve at både internasjonale og regionale stormakter aktivt bidrar, at man firer på noen krav og vinner på andre, at man forstår begge sidenes virkelighetsforståelse, uten at man hverken deler den eller unnskylder deres handlinger, men heller ikke setter seg ved forhandlingsbordet med absolutte krav. Bare et slikt kompromiss vil kunne redde Syria fra mer ødeleggelse, mer død, mer oppsplittelse.
Om ikke landets ledere fortjener det; gjør det for det lidende syriske folket.
SE OGSÅ: Ban Ki-moon om Syria
