Søndag inntar sikkerhetsrådgiver og tidligere utenriksminister i USA, Henry Kissinger, talerstolen i Universitetet i Oslo, på invitasjon av Universitetet i Oslo og Nobelinstituttet. Han skal sammen med Zbigniew Brzezinsky holde foredrag over temaet «Verdensfreden etter det amerikanske presidentvalget». Det er del av Nobel Peace Prize Forum Oslo som organiseres i forbindelse med utdelingen av årets fredspris til den colombianske presidenten Juan Manuel Santos.
Som Nobelinstituttet og Universitetet i Oslo opplyser i sin pressemelding om Kissingers tale, skal arrangementet avholdes dette samme symboltunge sal der fredsprisseremonien i en årrekke ble avholdt.
I samme pressemeldingen får vi vite at Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo, er svært fornøyd av samarbeidet med Nobelinstituttet som foranlediger denne invitasjonen.
Kritikkverdig format
Ole Petter Ottersen har tidligere forsvart søndagens arrangement ved å påpeke at det skal være «ekstremt høyt under taket» ved Universitetet i Oslo og at universitetet skal ha en fri talerstol. Forutsetning for dette, ifølge Ottersen, er at den frie talerstolen kobles med sjansen for debatt.
Søndagens arrangement vil imidlertid ikke by på en meningsfull anledning til å stille Kissinger kritiske spørsmål. Ifølge Nobelinstituttets hjemmeside vil det kun være mulig å sende inn spørsmål via sosiale medier, men det vil være opp til ordstyrer Nobelinstituttets direktør Olav Njølstad om noen av disse vil be brakt inn i samtalen med Kissinger.
Ifølge Njølstads uttalelser til universitetsavisen Uniforum vil det uansett ikke bli åpnet for spørsmål angående Kissingers fortid.
Som universitetsansatte er vi helt enige med rektor Ole Petter Ottesen i at det skal være «ekstremt høyt under taket» på universitetet. Men når Kissinger tilbys universitetets mest ærverdige talerstol, i et format som avskjærer kritisk debatt og i en symbolsk kontekst som bringer minnene tilbake til den høyst kritikkverdige tildelingen av fredsprisen til Kissinger i 1973, anser vi dette som svært beklagelig.
Kissingers fortid
Da Kissinger fikk fredsprisen i 1973 var dette svært omstridt, og to medlemmer av nobelkomiteen trakk seg i protest. Dokumentasjonen som senere har kommet fram har i mange tilfeller styrket belegget for anklagene mot Kissinger.
En av anklagende som har blitt styrket etter frigivelse av tidligere hemmelighetsstemplede dokumenter, er at Kissinger var tungt innblandet i Nixons forsøk på spolere fredsforhandlinger mellom Nord- og Sør-Vietnam foran det amerikanske valget i 1968. Hensikten med dette skal ha vært å forhindre at demokratene skulle innkassere den seieren en slutt på Vietnam-krigen ville representere. Mellom 1968 og 1973 døde over en million mennesker i krigen. Det sier seg selv at dersom det er hold i disse anklagene, er Kissingers medansvar for forlengelse av krigen svært alvorlig.
Da Kissinger ble tildelt fredsprisen (som han aldri kom for å motta) var det blodige kuppet mot den folkelig valgte presidenten i Chile, Salvador Allende, nylig gjennomført. Som kjent var det begynnelsen på et 17 år langt brutalt militærdiktatur under General Augusto Pinochet. Dokumenter frigitt de siste årene viser tydelig at Kissinger helt fra valget av Allende i 1970 var klart oppsatt på å bli kvitt ham ved hjelp av alle tilgjengelige midler for å unngå at Chile ble et sosialistisk eksempel til etterfølgelse.
Den første planen var å lansere et «forebyggende kupp» for å unngå at Allende tiltrådte etter valget. Planen mislyktes men endte i drapet på den militære øverstkommanderende René Schneider. Kissingers videre strategi var å på den ene siden presse chilenske militære til å gjennomføre et kupp, og på den andre siden «å få økonomien til å skrike» for å styrke kravet blant både de militære og folk flest om et slikt kupp.
Nyere dokumenter viser også Kissingers støtte til Pinochet og den like brutale Jorge Rafael Videla i nabolandet Argentina, samt til Operación Condor, en plan som latinamerikanske diktatorer fra Argentina, Bolivia, Chile, Paraguay og Uruguay gikk sammen om i 1976 for å knuse venstreorienterte opposisjonelle som oppholdt seg i andre land.
At Nobelkomiteen ga prisen til Kissinger i 1973 var høyst kritikkverdig. At den ønsker å bringe minnene om dette tilbake 43 år etter i et høystemt format når langt sterkere dokumentasjon for Kissingers innblanding i en ekstremt brutal og kritikkverdig maktpolitikk ligger på bordet, er helt uforståelig.
Avskjærer kritiske røster
Njølstad har tidligere uttalt at han ikke er «veldig imponert over norske akademikere som protesterer mot at Kissinger får uttale seg om viktige internasjonale spørsmål på norsk jord».
Vår kritikk handler ikke om at Kissinger bør knebles så fort han setter sin fot på norsk jord. Kritikken handler om at formatet Nobelinstituttet og universitetet legger opp til avskjærer kritiske røster.
Njølstad har pekt på at bildet kritikerne tegner av Kissinger er «altfor svart hvitt». Ifølge Njølstad må vi ikke glemme Kissingers bidrag til å forbedre forholdet mellom Russland og USA, hans bidrag til nedrustningsarbeidet og at hans rolle i kommunikasjonen mellom USA og Kina.
En kritisk debatt der publikum eller ordstyrer kunne konfrontere Kissinger med anklagene mot ham, ville vært en ypperlig anledning til å belyse Njølstads påstand om behovet for å nyansere Kissingers omdømme. Gitt formatet på søndagens arrangement i universitets aula, vil dette ikke bli mulig.
Vi forventer at rektor Ottersen ikke avviser kritikken like lettvint som Njølstad og avventer et svar med begrunnelsen for hvorfor universitetet stiller seg bak invitasjon av Kissinger i det formatet som Nobelinstituttet legger opp til.
FØLG DEBATTEN: og
