Denne replikken er et svar på «Led oss ikke inn i splittelse».
Ved høstens kirkevalg legges grunnlaget for framtidas folkekirke. Da er det ikke likegyldig hva man stemmer, eller hva kandidatene mener om hvilken kurs Den norske kirke skal velge. Åpen folkekirke står for en kirke for alle – en kirke som tåler uenighet også om dype overbevisninger.
Retoriske sverdslag i lufta
I et innlegg her på Ytring den 11. august, trekker Ida Marie Haugen Gilbert sine skarpeste retoriske sverd for å vise oss hvor vanskelig det er med tydelige alternativer i høstens kirkevalg.
Det er ikke mulig å kjenne seg igjen i hennes beskrivelse. Åpen folkekirke kan ikke se at vi «setter … opp kompromissløse skjold og lar bibelvers hagle …» eller at vi er i ferd med å « … stivne … bak kompromissløse ultimatum». Enda mer forbløffende er det å lese hennes påstand om at vi «representerer … diktatur» (!)
Disse krasse utfallene kan paradoksalt nok leses som en refleks av en kirkelig kultur som er uvant med å la uenigheter komme tydelig fram. Og det selv når ledelse velges og makt og innflytelse fordeles. En enighetskultur med teologisk overbygning har ofte fått dekke til reell uenighet og makt.
Splittelse?
Enighetskulturen opprettholdes gjennom trusler om og frykt for splittelse. Haugen Gilbert vedlikeholder frykten – uten grunn.
På konservativ fløy har Norsk luthersk Misjonssamband allerede opprettet sitt eget kirkesamfunn. Samtidig vil de påvirke kursen i Den norske kirke. Spiller de ikke på to hester? Deres trusler om splittelse faller på egen urimelighet.
Vi i Åpen folkekirke truer ikke med splittelse eller eksklusjon. Vi ønsker en kirke med rom for alle. Også de som er uenige med oss. Men det vi ikke ønsker, og derfor vil forsøke å endre gjennom kirkens eget demokrati, er det faktum at mange av kirkens medlemmer fortsatt stenges ute fra noe av det fineste kirken har å tilby – den kirkelige vigselen.
- FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.
Endringer er ikke farlige, men nødvendige
Vår forståelse av ekteskapet som ordning har endret seg – juridisk, politisk og teologisk. Mange av oss, på alle nivåer i kirken, mener at det er i dyp samklang med evangeliet å feire kjærligheten mellom to personer av samme kjønn i kirkens rom. Vi mener faktisk dette haster – også for kirkens egen skyld. For i dagens situasjon slår vi oss selv på munnen når vi sier kirken står for likeverd.
Dette spørsmålet er ikke bare viktig for dem det angår helt direkte. Det er et viktig signal om hva slags kirke vi vil være.
Endringer i forståelsen av etikk, tro og samfunn er jo ikke noe nytt i kirken. De skjer heldigvis hele tiden – selv om konservative krefter liker å dekke dette til. De som gjerne med skjønnskrift sier de står for kirkens «klassiske» syn for eksempel på ekteskapet, står de også for kirkens «klassiske» syn på homofili? Var det et slikt «klassisk» syn biskopene uttrykte i 1954, da de kalte homofili « … en samfunnsfare av verdensdimensjoner …(som) har fått et uhyggelig omfang i mange land»?
Likeverdig deltakelse
Haugen Gilbert karikerer våre standpunkter. I tillegg bagatelliserer og usynliggjør hun faktiske forskjeller i kirken. Disse må heller opp i lyset, slik at vi kan håndtere dem ryddig. Derfor demokrati! Listevalg og organisering av meningsforskjeller fungerer konfliktdempende – ikke splittende – i kirken, som i samfunnet ellers. Men demokratiet er avhengig av deltakelse. Vår alles likeverdige deltakelse.
For i kirken skal det ikke deles inn i «A-lag» og «B-lag». Her er ikke noen mer verdige, eller mer beslutningsdyktige, enn andre. En åpen folkekirke må ha raust rom for forskjeller. Men kirken skal aldri gjøre forskjell på folk. Også dette står på spill i høstens kirkevalg.
