Verdensbanken regner med at antallet emigranter i verden kommer til å passere 250 millioner innen utgangen av 2015. Personene som forlater hjemlandet, forlater også sitt sosiale nettverk – venner, familie og bekjente. Takket være internett har de heldigvis mulighet til å holde tett kontakt.
Med e-post får man sendt brev i løpet av noen sekunder, uten porto. Med Skype har man tilgang til gratis telefon- og videosamtaler – billig, enkelt og greit. Det som derimot er dyrt og tungvint, er å sende penger.
Enorme gebyrer
Se for deg at du har fått 1.000 kroner av bestemor, men at det tar over en uke før du kan bruke pengene, og at når pengene endelig kan brukes er det kun 600 kroner igjen. Dette er hverdagen for mange emigranter. For eksempel kan det ta mer enn 6 dager å sende 1.000 kr til Pakistan fra Norge. Om man ikke har tilgang på bankkonto kan kostnaden av å sende pengene komme på over 400 kroner, avhengig av hvilken tjenesteleverandør man har tilgang til.
På verdensbasis kommer registrerte migrantoverføringer til utviklingsland til å overstige 3.600 milliarder norske kroner i 2015 ifølge Verdensbanken. Dette utgjør en større kapitaloverføring enn offentlig bistand, private gjelds- og porteføljeoverføringer og utenlandske direkteinvesteringer (hvis man ser bort fra Kina).
I tillegg har migrantoverføringer vist seg å være mer stabile enn både offentlig bistand og andre private kapitalstrømmer: Migrantoverføringer er større enn valutareservene i mange små land, og kan utgjøre mer enn en fjerdedel av reservene i store land som India.
Lover som fordyrer
Det er med andre ord ingen tvil om at migrantoverføringer er viktige for stater så vel som for den enkelte mottaker. Betalingsformidlere krever imidlertid enorme gebyrer. Den gjennomsnittlige avgiften for å sende 1.600 kroner ligger på rundt åtte prosent av beløpet – snittet i Afrika sør for Sahara er på over elleve prosent. Samtidig trekker flere betalingsformidlere seg ut fra land som for eksempel Somalia.
Man kunne selvfølgelig sett for seg at gebyrene og tilbaketrekkingen skyldes usikre forhold i mottakerlandene. Dette er ikke tilfellet! Verdensbanken oppgir finanslovgivningen i avsenderlandene som den viktigste kostnadsdriveren. Betalingsformidlerne pålegges dyre dokumentasjonskrav for å hindre hvitvasking og finansiering av terror. Om dokumentasjonskravene ikke følges opp risikerer betalingsformidlerne enorme bøter.
I tillegg til å øke de direkte kostnadene for å overføre penger, hindrer lovgivningen effektiv konkurranse. På grunn av høye oppstartskostnader står de etablerte aktørene friere til å utnytte monopolmakt ovenfor kundene. Finanslovgivning som er innført i avsenderlandene har med andre ord store negative konsekvenser for mottakerlandene. 288 milliarder kroner – verdier tilsvarende ni norske bistandsbudsjett – forsvinner i det finansielle systemet i stedet for å gå til familiemedlemmer i utviklingsland.
Teknologi er løsningen
Det er viktig å være klar over at det ikke er noen tekniske grunner til at det skal være dyrere å sende penger enn det er å sende e-post – kun politiske. I en rekke land har mobilpenger, som M-Pesa, revolusjonert betalingssystemet. Millioner av mennesker uten bankkonto har nå tilgang på elektronisk sparing og betaling i land som Kenya og Tanzania. Bitcoin kan gjøre det samme på globalt nivå.
Bitcoin er det første digitale, desentraliserte betalingsnettverket i verden. Det betyr at man med kan overføre penger uten å gå via en betalingsformidler, på samme måte som når du gir noen kontanter. En bitcoinoverføring er altså den digitale versjonen av å gi en hundrelapp til naboen, og noe helt annet enn å overføre 100 kroner via Vipps, Paypal eller Applepay.
Fordi det ikke finnes noe selskap som har tilrettelagt for overføringen, og dermed kan saksøkes, er det så godt som umulig for myndigheter å regulere Bitcoin. Ved å omgå mellomleddet unngår man også den fordyrende gebyrer. Dette kan snu opp ned på migrantoverføringsmarkedet.
Ser nye muligheter med Bitcoin
Betalingsformidlere i migrantoverføringsmarkedet ser nå på mulighetene for å kutte kostnader ved å bruke Bitcoin. Nye aktører dukker stadig opp og lager plattformer som bygger bro mellom Bitcoin og lokale løsninger, som M-Pesa. Så lenge aktørene er små og unge kan de skli unna reguleringer ved å bruke Bitcoin. Men etter hvert som de vokser vil myndigheter forsøke å tette lekkasjen. Den virkelige gevinsten av Bitcoin vil derfor realiseres først om de sentraliserte mellomleddene kuttes helt ut.
Det er nok en god stund til vi kan forvente å se utstrakt bruk av internasjonale pengeoverføringer uten sentraliserte mellomledd. Men slik situasjonen er i dag er det minst 288 milliarder grunner til å finne bedre løsninger. Bitcoin har potensialet til å være en av disse.
Denne kronikken er et bidrag til NRK2s «Kapital – en temauke om global økonomi», som med noen av de beste dokumentarene fra verden over vil vi gi innsikt i verdens økonomi. I dokumentaren «Bitcoin – en digital pengebinge» spør man hvilke samfunnsmessige og politiske konsekvenser den digitale valutaen kan få.
