Etter Anne Aasheim skinner historien om en særdeles sosialt intelligent leder. Usedvanlig flink til å bevege organisasjoner i ønsket retning.
Hennes metode var oppbrettede ermer, entusiasme og et storartet humør. Dette ga henne styringsfart i alle de omorganiseringene hun fikk ansvaret for. I NRK, i Dagbladet og sist, men ikke minst, som direktør i Norges største og mektigste kulturinstitusjon – Kulturrådet.
En leder som annerkjente glede
- Det var artig å være på jobb når Anne var der, sier tidligere kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas. Mange kan skrive under på det. Være enige med ham i at det er en undervurdert lederegenskap å legge til rette for at folk har det gøy på jobb. Den egenskapen er skrevet med store bokstaver på Anne Aasheims CV.
Jeg hadde Anne som sjef i en alt for kort periode, i NRK P2. Det er det med strålende sjefer; man slutter aldri å savne dem! Savne lyden av en dør som fyker opp. Savner synet av en sjef som plutselig står der i døra og stiller lynskarpe spørsmål, fordi hun forventer noe av deg – og har tro på deg.
Anne Aasheim var ettertraktet. Hun var redaktør i Østlandssendingen, i P2, P3 og i Nyhets- og Distriksdivisjonen i NRK. Praktisk, real og tilstedeværende. Da innvandringen til Norge tiltok, så hun kjapt at NRKs viktigste verktøy – språket – ble mangelfullt og bidro til fordommer. I kjent stil ga hun gass og fikk laget en flerkulturell ordliste. Den var, og er fortsatt, grei å ha for langt flere enn journalistene i NRK. Den skapte debatt og den økte bevisstheten om hva som skjer når språket kommer til kort.
Hun fikk NRKs katastrofeområde, Nyhetsavdelingen, tilbake på skinner. Hun forsto samfunnsoppdraget og begynte å bøte på det elendige nyhets-samarbeidet mellom Marienlyst og distriktene.
En sjef som kunne bevege
Etter atten år forlot Anne Aasheim et NRK hun behersket. I 2006 ble hun sjefredaktør i en tabloid kulturavis med sterke meningsstemmer - Dagbladet. Med et digert smil, røde briller, like rød skinnjakke, svarte boots og en motorsykkel i parkeringshuset, inntok hun avisa som i alle år har levd med diagnosen schizofren. Den nye redaktøren ville friskmelde Dagbladet. Hun ville ha mer kultur og sterke meninger, og langt mindre krim, kjendiseri og sensasjonsoppslag.
Men bak trykksverten og kolleger som trivdes på jobb, satt utålmodige eiere som telte opplag og som snart ville en annen vei enn sjefredaktøren de hadde ansatt 3-4 år tidligere.
Anne Aasheim sluttet, og ble direktør for Kulturrådet i 2010. Det var som om hun kom hjem. En gammeldags og tungrodd organisasjon hadde sikret seg en sjef som kunne bevege den.
Den rakryggede kvinnen med den knallrød leppestiften, de svarte kjolene og de hvite sigarettene, hadde funnet sitt sted. Med all sin målrettede energi gjennomførte hun Kulturrådets største modernisering noensinne. Tre absolutt nødvendige omorganiseringer på fire år! Og hun fikk de ansatte med på laget. Hun smeltet sammen nytt og gammelt i Kulturrådet, og hun åpnet det opp. Hun flyttet hele Kulturrådet til ny adresse og erstattet gammeldagse søknadsbrev med elektroniske. Aftenposten kåret henne til Norges mektigste på kulturfronten, og hun takket for utmerkelsen ved å si at det er Kulturrådet som er viktig – ikke henne.
- Les også: Anne Aasheim er død.
En fargesterk kvinne
Først da Anne Aasheim fikk lungekreft, gikk hun ut i VG og snakket på vegne av seg selv. For å lette på det som for mange lungekreftpasienter oppleves som en tung bør å bære, det å muligens ha påført seg sykdommen selv.
Som menneske og leder var Anne like tydelig som fargene hun elsket; svart, rødt og hvitt. Men fargene løy også. Absolutter var ikke hennes måte. Hennes måte var fleksibilitet, åpenhet, omsorg og samarbeid. Å gi plass til andre. Å få andre til å skinne. Og selvfølgelig; betydningen av å ha det skikkelig gøy på jobben. For alle.
Anne Aasheim vil bli savnet.
