Det har med rette vært mye snakk om denne ukes Rasisme Spessial på Trygdekontoret. Blant annet har det blitt sagt at Elisabeth Norheim «kontrollerte» hvem som skulle sitte rundt saksbehandlerbordet vårt. Det stemmer ikke.
Jeg visste at det hadde vært en uenighet mellom Elisabeth Norheim og Hannah Wozene Kvam på den ene siden og kunstneren Fadlabi på den andre siden, men det jeg ikke visste var at det var en større og sårere konflikt som hadde pågått lenge. Når Kvam og Norheim et par timer før innspilling så at Fadlabi var på plass trodde de at det var et Jerry Springer-aktig setup fra oss, noe som naturligvis ikke var vår hensikt, men som vi i ettertid ser var noe som satte dem i en noe vanskelig situasjon.
Trygdekontorets stollek
Vi vil lage debatt-TV, ikke konflikt-TV. Derfor inngikk vi, etter mye diskusjon fram og tilbake med begge parter, en avtale med disse tre gjestene om at Fadlabi skulle være med på det første punktet i programmet. Der skulle vi blant annet diskutere Kongolandsby-prosjektet hans, før han så skulle forlate bordet.
Dette er Trygdekontorets stollek, som innebærer at noen gjester kun sitter på de temaene som er interessante eller relevante for dem, slik som Suzanne Aabel og Bård Larsen gjorde i slutten av programmet. Før vi gikk inn i studio gikk altså Fadlabi med på å forlate bordet etter første punkt.
At Fadlabi over natten har skiftet mening om denne avtalens innhold, og får medieoppslag på det, fører jeg med en viss humring opp på «lanseringskåt kunstner»-kontoen hans, all den tid han ellers er en veldig reflektert mann med interessante perspektiver.
Misforståelser
Når det første punktet var avsluttet var ikke produksjonsapparatet blitt brifet godt nok om avtalen av vår redaksjon, sånn at det oppsto en unødig lang pause. Norheim, Kvam og jeg misforstår denne pausen på hver vår måte. Jeg på min side trodde det kanskje var greit å fortsette med det sittende panelet, inkludert Fadlabi, som på dette tidspunktet hadde kommet i høygiret debattmodus etter en veldig opphetet passiar og forståelig nok ville bli sittende (det ville jeg også ønsket, kjenner jeg meg selv rett).
Norheim og Kvam på sin side trodde at vi i redaksjonen hadde gitt beng i avtalen, noe de forståelig reagerte sterkt på. Kort fortalt så oppsto det en situasjon med veldig høy temperatur og spenning, inntil prosjektleder geleidet Fadlabi ut, en situasjon som mange i publikum og de andre gjestene – uten å kjenne til avtalen – lett kunne misoppfatte.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Norheim fikk svarteper
Vi som driver med Trygdekontoret vil at programmet skal være med på å gjøre norsk offentlighet til et større sted, der stemmer og meninger man vanligvis ikke får se og høre i midtstrømsmedia får slippe til, også meninger som ikke er populære eller allment aksepterte. Dette innebærer at vi har hatt både antifeminister, anti-islamister, antihomo-aktivister, bankranere og drapsmenn rundt bordet, i tillegg til blant annet spøkelsesjegere og konspirasjonsteoretikere, som alle har fått uttrykke sitt syn på verden, veldig ofte i sterk uenighet med de andre rundt bordet.
Når Norheim uttrykte det jeg oppfatter som et tydelig karikert syn på temaet om jødisk og afrikansk «lidelsesmonopol» – etter et historisk perspektiv på det konspiratoriske elementet i antisemittisme fra historiker Bård Larsen – regnet hun sikkert med i god Trygdis-ånd at det ville bli motsagt, noe det til en viss grad også ble, men kanskje ikke nok. Dermed ble hun sittende igjen med svarteper i et veldig betent landskap. Her var det jeg som ordstyrer og moderator som ikke var på ballen, og det beklager jeg.
Så vil jeg gjerne si litt om etterspillet dette fikk. Elisabeth Norheim har etter sending mottatt en rekke drapstrusler, noe som ikke hører hjemme noe som helst sted i et sivilisert samfunn. At hun av enkelte kommentatorer også har blitt regelrett kastet ut av offentligheten stusser jeg litt over. Man kan være uenig med henne alt man vil, men hun har en frisk og uortodoks stemme som absolutt fortjener å høres.
Injurierende og infantiliserende
Det har vært massive reaksjoner på programmet, og det er vi selvsagt glade for. Men jeg stusser likevel over responsen vi har fått fra en del seere og kommentatorer; det er noe i språkbruken og argumentasjonen deres som skurrer. Det er tydelig at det er galt av mennesker med mørk hud å krangle på TV. Det er å vise rasisme, skrives det. De skal heller stå sammen, som én. Det er også galt å vise at det finnes fordommer minoriteter imellom, får vi høre.
Påstander i sosiale medier fra profilerte antirasister om at vi iscenesatte «neger-fight» og freakshow er ikke bare lite flatterende for de som satt rundt bordet vårt denne kvelden, men også både injurierende og objektiviserende. Dette er en ordbruk vi i våre snart fem år med tidvis harde debatter merkelig nok aldri har blitt møtt med. Og jeg leser også noe infantiliserende i tonen, noe som slo meg da jeg leste kronikken til Yousef Assidiq (som symptomatisk nok opprinnelig heter Per, er fra Nøtterøy og er et par hakk hvitere enn meg). Originaltittelen på den kronikken da vi fikk den til orientering var «Er det rart barn blir slemme mot hverandre?».
Jeg lærte på Blindern at vi ubevisst strukturerer verdenen vår gjennom språket vi bruker. Kanskje man ser noe av denne ubevisste strukturelle rasismen som Hannah Wozeme Kvam snakket om oss hos i nettopp denne språkbruken.
Romsligere norsk offentlighet
Jeg håper at dette programmet – tross alt kaoset – har gjort Norge til et litt bedre sted, der også de med mørk hud får lov å være tenkende, handlende subjekter som er gnistrende – og gjerne usaklig – uenig med hverandre i det offentlige rom, uten å skulle måtte representere alle andre som ser ut som dem.
At det på Trygdekontoret blir sagt og skjer ting som skaper både liv og tidvis indignert røre i alle ideologiske leire er viktig for oss som lager programmet, og vi håper det kan gjøre norsk offentlighet til et litt større og mer inkluderende rom. Men oss om det, selvsagt.
