Forrige helg var jeg på konferanse sammen med noen av dem som har samme jobb som meg i Norge. Under ett av kursene ble vi bedt om å lage en navnelapp med litt tilleggsinformasjon, og sette foran oss. Som vanlig gjorde jeg en skrivefeil på lappen.
Foredragsholderen leste lappen høyt to ganger, før han tok fram en tusj og satt en bindestrek mellom to av ordene jeg egentlig skulle ha skrevet i ett. Etterpå sitter jeg igjen og tenker «hvorfor?». Hvorfor måtte han påpeke skrivefeilen foran alle mine kolleger?
Jeg er nå 25 år og opplever dette fremdeles hvor enn jeg går.
Hvilken glede fikk han ut av det? Det er en bagatell, en liten hendelse i en travel hverdag, men det samme var skrivefeilen: en liten bagatell.
Forventer feilfrie tekster
Jeg studerer et av Norges vanskeligste studier ved et av Norges beste universiteter. Allikevel er jeg bekymret, fordi jeg vet at jeg aldri kan lære meg å skrive hundre prosent feilfritt. Men folk forventer en feilfri tekst, og tar ikke en mail seriøst hvis den innholder skrivefeil. Hvem vil ansette noen som ikke kan skrive, selv med en av landets beste utdannelser innabords?
Til stadighet kommer det ut hvordan folk nærmest med stolthet forteller om hvor mye de irriterer seg over skrivefeil, og hvor ofte de retter på andre. Høyskoleforsker Sanna Sarromaa skriver blant annet i sin kronikk, «Det norske språkets forfall», om hvordan hun retter på barnehageansattes skrivefeil. Og hvordan en av hennes kolleger valgte å sette en student til lavest mulige ståkarakter på grunn av en skrivefeil.
Ville man gjort det samme overfor andre handikapp? Er det akseptert å si at man ikke takler å se rullestolbrukere, eller å gå bort på gaten og peke på en som halter?
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Hvem er dyslektiker?
Mange vil nok si at det er riktig å være rettskrivingspoliti overfor normale, men ikke for dyslektikere. Men hvordan vet en hvem som er dyslektiker? I dag kan dyslektikere komme forbausende langt. Statsministeren er dyslektiker.
Foredragsholderen som tok fram tusjen tenkte garantert ikke at han nå skulle gjøre narr av et handikapp. Han vurderte sikkert ikke sjansen for at en dyslektiker skulle få tilgang til en slik konferanse. Og som sagt var det en liten bagatell, men de små bagatellene hoper seg opp etter en stund. Du skal ha ganske sterk ryggrad for å fortsette å skrive når du aldri blir møtt med motargumenter eller debatt, kun påpekinger av skrivefeil.
LES OGSÅ: Betyr det at språkreglene kan seile sin egen sjø?
Folk liker å hjelpe hverandre
Samtidig må ikke bildet males for svart. Man lærer mye av å ha et slikt handikapp.
Man lærer å stille seg åpen med sine feil og mangler. Det er lite vits i å skjule noe alle ser, og den eneste måten å få det akseptert på er å være ærlig om det.
Ærlighet fører også til en annen fordel: Man tør å spørre om hjelp. Det er noe du ikke kan som de aller fleste kan, og du trenger deres hjelp. Man lærer at spør man om hjelp, får man som oftest det, fordi folk liker å hjelpe hverandre. Det er en kunnskap som er verdifull å ta med seg til andre deler av livet.
