NRK sender i disse dager serien “Jeg mot meg”, om åtte ungdommer og deres hverdag med psykiske utfordringer. 200.000 unge sliter i Norge, og denne serien kan sette ord på noen av deres vansker. 450.000 så det første programmet på mandag. Men, den som er åpen om sin psykiske lidelse, vil alltid ha det med seg i vår teknologiske virkelighet. Vi er bare et internettsøk unna "sannheten".
Generalsekretær i Rådet for psykisk helse, Tove Gundersen, mener at en slik realityserie vil motarbeide stigmatisering av psykiske helseplager. Psykologforeningens seniorrådgiver, Anders Skuterud, advarer mot at enkelte av deltakerne kan oppleve negativ identitet etter en slik eksponering. Seriens prosjektredaktør, Gitte Calmeyer, mener at de har gjort grundig forarbeid, for å forhindre at noen skal slite etterpå. Men en ting er negative holdninger som deltakerne møter, en annen ting er handlinger som følger av disse, bedre kjent som diskriminering.
Vi klapper for deres mot
I denne serien tar deltakerne meg med inn i kampen mot deres demoner og spøkelser. Jeg får se hvordan de opplever det å ha depresjoner, angst og å føle seg mislykket. Dette legges ut på nettet, det skrives om, og vi klapper for deres mot til å vise sin sårbarhet. Det bevares for ettertiden. Det følger deltakerne videre i livet.
En ting er stigma, det er holdningene blant folk flest. Det er viktig å endre holdninger, noe som bidrar til å redusere diskriminerende handlinger. Diskriminering er ikke tillatt i henhold til norsk lov, men blir hoppet bukk over når vedkommende har psykiatriske diagnoser. Med en kjent psykisk lidelse blir du ilagt mange forbud og møter mange stengte dører på veien. Det snakkes det ikke om.
Ringvirkninger senere i livet
Jeg vet litt om hva det vil si å bli “kjendis i psykisk elendighet”. Jeg har selv eksponert min egen diagnose og behandling på tv-skjermen i forbindelse med TV-aksjonen i 2004, “Hjerterom”. Jeg var den gang 35 år. For meg har deltakelsen i hovedsak vært en positiv opplevelse. Jeg har kunnet snu denne eksponeringen til min fordel. Men jeg har også erfart negative situasjoner som følge av åpenheten.
Fordelen med å få en diagnose er at det utløser en masse rettigheter vårt velferdssamfunn har å by på. Du kan få økonomisk bistand og hjelp i et sårbart øyeblikk. Det er en forklaringsmodell som utløser rett til behandling og definerer hvor lenge du kan eller skal behandles.
Men samtidig diskrediterer det deg i mange andre sammenhenger. En diagnose gir deg et stigma, og du blir en av de “unormale”. Diagnosen definerer deg inn i en kategori og gir deg en identitet. Ulempen er at diagnosen aldri glemmes av deg selv, de rundt deg eller systemene vi lever i.
Det sies at du kan erklæres frisk, men gjelder friskmeldingen de systemene vi tilhører? Kan jeg få min diagnose slettet hos NAV eller i min legejournal? Hvilke ringvirkninger har det for meg senere i livet?
"Alltid psykisk syk"
På et jobbintervju fikk jeg spørsmålet: "Jeg vet at du har en psykiatrisk diagnose, hvordan vil dette påvirke deg i den jobben du skal gjøre hos oss?". Et betimelig spørsmål, mener du, kanskje? Det innebærer jo en viss risiko for arbeidsgiver å ansette en person med en kronisk lidelse, om den er av fysisk og psykisk karakter. Sykefravær, ekstra belastninger og ubehag for arbeidsplassen. Problemene står i kø, tenker arbeidsgiver. Jeg mener jeg ble urettmessig kategorisert som en mindre attraktiv arbeidstaker. Ville det skjedd om de ikke visste om min psykiatriske diagnose på forhånd?
I en del utdanninger kreves det både plettfri vandel og god helse. For eksempel om du ønsker å bli politi. Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) måtte nylig gi en politiutdanning medhold selv om de diskriminerte en person med en kjent psykiatrisk diagnose. Ombudet kunne ikke overprøve medisinske vurderinger eller "hensyn". Det innebærer "en gang psykisk syk, alltid psykisk syk".
Ekskludert
Det finnes mange andre eksempler på diskriminering som følge av en kjent psykiatrisk diagnose. Mange jobber krever en sikkerhetsklarering. Med en diagnose er det vanskelig å bli sikkerhetsklarert, uansett hvor frisk og i balanse du føler deg. Du er og blir en sikkerhetsrisiko for det norske samfunnet, og blir dermed ekskludert fra mange interessante jobber og muligheter i fremtiden.
Hva med tilbakefall, tenker du kanskje. Er det alltid sånn, at en psykiatrisk diagnose borger for en sårbarhet for å få nye psykiske knekker resten av livet? Ingen mennesker har garanti for å seile ubeskyttet gjennom livet uten å oppleve motgang. Det går an å bli kvitt plagene og ha et godt liv etter å ha opplevd psykiske utfordringer. Nettopp tidligere psykiske utfordringer gjør at du lærer nye og konstruktive mestringsstrategier for å møte det som kommer senere i livet.
Debatten rundt en programserie som "Jeg mot meg" handler mer om at deltakerne kan få kliniske tilbakefall og negativ identitet. Åpenhet rundt psykiske lidelser har en konsekvens resten av livet, fordi vårt samfunn fortsatt har en del negative holdninger som fører til diskriminering.
Vi kan ikke bare snakke om stigma, vi må også fortsette videre til handlingene en slik deltakelse medfører. Det heter diskriminering og tapte muligheter.
