Menneskeheten er som et 7,3 milliarder tonn tungt godstog med ødelagte bremser på vei mot avgrunnen. Det sykeste er at vi sitter her og vet dette, noe som støttes av et overveldende flertall forskere med vitenskapelige bevis. Men folk flest gir fullstendig blaffen. Hvorfor? Fordi klimakriser og miljøødeleggelser er som pensjon for unge folk; det bryr oss ikke før vi står der til knes i vann.
Jeg tok meg en tur innom byen nå på lørdag. Desemberdagen som vanligvis skal være bikkjekald på denne tiden av året var hele 13 grader varm. Etter å ha observert travle forbrukere og kjent litt på førjulsstresset i Norges hovedgate ble jeg brått truffet av en enorm tristhet. En slags akutt depresjon som føltes som en sort sky over hodet mitt. Jeg kunne kjenne tårene presse på der jeg stod og stampet i stimen av mennesker med fulle handleposer.
Den umiddelbare følelsen av tristhet ble utløst av at jeg lenge har gått og grunnet på følgende spørsmål; Hva i alle dager er det vi gjør med planeten vår? Hva er det vi etterlater til våre barn og barnebarn? Hvorfor reagerer vi ikke?
Miljøkrisen er snikende og mangler sjokkeffekten som fører til umiddelbar handling. Franske bombefly var på vingene for å bombe mål i Syria bare dager etter terrorangrepet i Paris. Sånn sett skulle jeg ønske at også klimakrisen hadde samme umiddelbare effekt som terror.
Med nisselua på
Dersom Nesoddbåten måtte legge til på Grünerløkka for å få meg og de andre pendlerne på jobb på mandag, hadde det nok blitt fart på dugnaden som trengs for å redde klimaet. Da hadde ikke et puslete miljøgebyr på flybilletten til Gran Canaria vært så ille likevel. Da hadde man skjønt at det måtte til. For dette er ikke noe som er opp til andre å fikse. Vi kan ikke tro at vi vanlige folk ikke skal være med å betale for det. Vi må selv ta ansvar for hva vi velger å etterlate til de som kommer etter.
Av og til virker det som om menneskeheten synes det går for sakte med ødeleggelsen av planeten vår. Isbreene smelter i rekordfart og gjennomsnittstemperaturen stiger, men hva gjør det Nordnorske selskapet Svaice? De utvinner isbiter fra Svartisen som de frakter ut med helikopter og deretter skip til det utenlandske luksusmarkedet.
Det er så hinsides åndssvakt at man bare får lyst til å trekke nisselua godt ned over øynene og late som om det ikke skjer. At et sånt prosjekt blir godkjent og gjennomført er bare nitrist og vitner om en virkelighetsforståelse som i beste fall er fraværende.
Lovnader om kortsiktig profitt og et par arbeidsplasser veier altså mye høyere enn miljøhensyn og framtidige generasjoner. Ideen om å skape en bærekraftig fremtid blir ikke bare neglisjert, den blir pisset på.
LES OGSÅ: Norsk Friluftsliv kritiserer Svartisen-isbitene og svaret fra Svaice-gründer Geir Olsen
Barna våre betaler prisen
Når halvparten av de mindre heldig stilte landene i verden står under vann og befolkningen flykter så kan vi ikke lenger unnskylde oss med «å hjelpe dem der de er», for da eksisterer ikke «der» lenger.
Hvis vi tror at vi har sett flyktningstrømmer før så vil vi med klimaflyktningene se en strøm av bibelske proporsjoner. Vi snakker om eksodus. Heldige er dagens beslutningstagere og overforbrukere som – muligens- slipper å oppleve dette. Det er barna våre som må takle ettervirkningene av våre tankeløse handlinger. Det kommer ikke til å bli vakkert.
Følg debatten: Ytring på Twitter og Facebook
Miljødeprimert
Jeg lider av miljødepresjon, og akkurat nå makter jeg ikke å se hvordan godstoget kalt menneskeheten med sine ødelagte bremser skal klare å stoppe. Men selv om jeg sitter på toget så skal jeg i alle fall gjøre det jeg kan for å bremse det. Om det så betyr å fortsette å mase uansett hvor leie folk blir så kan jeg i alle fall stå med rak rygg når mine barnebarn spør hvorfor vi ikke gjorde mer.
Derfor skal jeg spise litt mindre biff (fordi kjøttproduksjon er en av de aller største klimatrusselene), jeg skal kjøre så lite bil som mulig og jeg skal fortsette med å spare på vannet, drikke fra springen og gjøre de andre små tingene. Jeg skal støtte tiltak og organisasjoner med mennesker som vier livene sine til å få planeten på rett kjøl. Og jeg skal fortsette å mene, mase og påvirke så godt jeg bare kan.
For hvis det du gjør og det du sier påvirker ti andre som igjen påvirker ti andre så nytter det. Jeg hører ofte folk unnskylde seg med; «Men hva betyr det at lille meg prøver å gjøre en forskjell?» Da svarer jeg ofte at det betyr alt.
Noe annet er en ren fallitterklæring ovenfor kommende generasjoner.
HØR OGSÅ: Debatten om isbiter fra Svartisen på Ytring i NRK P2
