3. januar: To biler frontkolliderer i en tunnel. En kvinne dør og to blir skadd. Politiet fortviler: Bilene stoppet ikke for å hjelpe. Hvorfor ikke?
Vi kan riste på hodet og si at det er moralsk forkastelig. Vi kan vise til veitrafikkloven: Har du sertifikat plikter du å stoppe, det er straffbart ikke å hjelpe til. Vi kan si «Hva er det som feiler folk?», «Eier de ikke ansvarsfølelse?», «Har vi fått et kaldere samfunn?»
Men pekefingre hjelper oss lite i denne sammenheng. At man først prøver å unngå en ubehagelig opplevelse er menneskelig og forståelig. Men det er lov å tenke seg om.
Kognitiv dissonans
Du kjører bortover en mørk, glatt, vei. Det sludder på ruten. Inne i bilen er det varmt, du hører på radioen. Du er på vei til et selskap. Plutselig ser du noen biler i veikanten. En ulykke? Du får et kraftig stikk i brystet, hjertet hamrer og pusten stopper idet du kjører forbi. Etter passering kjenner du en murring i magen, du rynker pannen. Du føler deg kvalm. Burde jeg stoppet? Ligger det noen der som trenger hjelp? Men jeg kjørte jo forbi? Murringen i magen øker.
Det du kjenner er det psykologiske fenomenet kognitiv dissonans (erkjennelsesmessig uoverensstemmelse). Det oppleves ubehagelig når det du gjør og holdningene dine ikke samsvarer. Vi vil ha orden og sammenheng i tilværelsen. For å unngå ubehaget ved kognitiv dissonans, leter vi etter informasjon som gjør at opplevelsen av sammenheng øker, og vi lager forklaringer på hvorfor vi gjør det vi gjør.
Ærlig talt, hvis jeg hadde stoppet, hva skulle jeg egentlig bidratt med? Jeg kan jo ikke engang førstehjelp … det er jo godt mulig jeg hadde gjort situasjonen verre. Og for alt jeg vet er det ikke sikkert personen er noe særlig skadet engang. Det går sikkert bra.
Ikke gi meg fakta
Vi bruker ulike strategier for å unngå å regulere negative følelser, og for å øke opplevelsen av kontroll og forutsigbarhet. Eksempler på strategier er fortrengning, unnvikelse og rasjonalisering.
Når vi rasjonaliserer prøver vi å overtale oss selv om at avgjørelsen vi tok var riktig. Og når vi møter oss selv som motdebattant, er det ofte vanskelig å vinne, spesielt om vi har gjort noe på tross av våre verdier.
En strategi vil da være å unngå å skaffe informasjon som kan forsterke opplevelsen av at man har tatt feil beslutning. Når du kommer hjem fra kjøreturen er for eksempel sannsynligheten stor for at du vil unngå å lese eller se bilder av ulykken. Dermed forsterkes forestillingen om at avgjørelsen var riktig.
Det er sikkert noen andre som stopper, det er mange biler på veien nå. De har sikkert mer kompetanse enn jeg. Dessuten blir jeg redd av å tenke på hva slags syn som kan møte meg. Hva hvis det ligger kroppsdeler eller er mye blod der? Da kommer jeg til å besvime.
Når du sier «noen andre stopper sikkert» til deg selv, kalles det «tilskuereffekten». Forskning viser at tilskuereffekten avtar med kompetanse. Har du kompetanse på kriser og vet hva du skal gjøre, så stopper du. Kompetansen din hjelper deg til å øke graden av forutsigbarhet og kontroll i situasjonen, og dette reduserer fryktfølelsen.
Evnen til å tåle ubehag
Fra sosiologien vet vi at kultur, tradisjoner og hvor tette bånd du har til nærmiljøet, henger sammen med graden av ansvarsfølelse du handler etter. Fra filosofien finnes teorier om mennesker handler ut fra plikt, frykt for straff, eller ut fra et ønske om å gjøre det gode for seg selv eller andre.
Men i en krisesituasjon trenger du kunnskap om deg selv, så du kan finne det som hindrer deg i å ta en god avgjørelse. Hva slags oppvekst du har hatt, hva slags erfaringer du har med krisesituasjoner, og i hvor stor grad du tåler dine egne negative følelser, spiller inn på måten du tenker på. Evnen til å tåle ubehag skjer ved nye erfaringer. Den første tanken er å kjøre forbi, men du kan også utfordre tankene dine. Kanskje resultatet av tenkingen gjør at du ombestemmer deg der og da, eller i alle fall stopper neste gang.
Jeg kjører inn til siden. Jeg har en vond følelse. Jeg prøver å overbevise meg selv om at det jeg gjorde var riktig. Det var ikke rart at jeg kjørte forbi, jeg ble redd. Det er ikke sånn at jeg ikke bryr meg, jeg bare opplever noe veldig ubehagelig. Men nå ombestemmer jeg meg. Det kan hende jeg kan være til hjelp. Det er ikke sikkert jeg må utføre førstehjelp. Kanskje jeg kan hjelpe til å ringe til noen eller bære noe eller noe sånt. Jeg kjører tilbake. Det er ingen skam å snu.
