Massedemonstrasjonene i Brasil dreier seg ikke bare om Brasil, brasilianere, opprør mot urettferdighet, korrupsjon eller fotball. Det dreier seg om at vi alle rundt omkring i verden har et ansvar for å bry oss. Bry oss om hverandre og det vi er opptatt av – herunder også fotball, som mange av oss har hatt stor glede av.
Dette er en form for «arabisk vår» i et land som aldri før har protestert. I de neste dagene vil protestene nå nye høyder, hvor mange hundre tusen mennesker går på gatene, over hele landet. Kanskje millioner. På fotballkampen mellom Brasil og Mexico så vi plakater; det var ikke landslaget de protesterte mot, men korrupsjon og kostnader.
Jeg opplevde til og med det helt sensajonelle at brasilianerne selv boikottet kampen, de ville ikke en gang se den på TV og av de som gjorde det heiet mange faktisk på Mexico. Veldig mange håpet at Brasil, deres eget landslag, skulle tape, slik at politikerne ikke kunne puste lettet ut. Og fordi de er lei av det hele. De er lei av at det brukes titalls milliarder av kroner på fotball mens de selv ikke har helsetilgang.
LES OGSÅ: Over en million demonstrerte i Brasil.
De kunne ikke arrestere oss alle
Det som skjer i Brasil i dag er unikt; det har aldri før skjedd i Brasils historie. Jeg bodde i Brasil under militærregjeringen (1964–1985), hvor vi i helgene gikk på «Posto 9» på Ipanema-stranden. Møteplassen til de intellektuelle, kunstnere og noen få av oss utlendinger, hvor vi snakket politikk og hvor pølseselgeren fra Uruguay som hadde rømt derfra grillet pølser for oss.
Men vi kunne ikke snakke mye, eller høyt, vi visste ikke hvem som satt nær nok til å lytte. Og en gang i mellom forsvant folk. Lula, ekspresidenten, den gang kommunist og fagforeningsleder var et samtaleemne. Han hadde flyktet til utlandet.
I mai 1984, mens Brasil fremdeles var et militærdiktatur, var jeg en av 150.000 tilskuere på finalen i Copa Brasileiro mellom Fluminense og Santos. Før kampen startet, begynte vi, 150.000 mennesker, taktfast å rope: «um, dois, tres – cuatro, cinco, seis – queremos eleger o presidente do Brasil» (én, to tre – fire, fem seks – vi ønsker selv å velge Brasils president). Igjen og igjen.
Vi visste, alle sammen, at kampen ble overført direkte på nasjonalt TV. Og vi visste, hver og en av oss, at også de militære var opptatt av fotball, og så kampen. Og hørte hva vi ropte. Og dersom ikke ville det vært likegyldig; vi ropte så høyt at det ville blitt hørt til Brasilia uansett. Og 150.000 mennesker kunne de ikke arrestere.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Bussprisene var dråpen
Den gang hadde ikke brasilianere mye annet enn fotball og «O Selecao», det brasilianske landslaget. Det var ikke importerte produkter i hyllene, man kommuniserte utenlands via telex og det var fire tv-kanaler. Stoltheten til landet var landslaget; det beste i verden, som spilte den beste fotballen med de beste spillerne. Stort sett alle spilte de på lokale lag i Brasil. Man identifiserte seg med dem og hver gang Brasil spilte, trakk en hel nasjon den gule trøya over hodet. Slik er det ikke lenger, på noen måte.
For det skjedde; det kom valg, demokrati, grensene ble åpnet, landets økonomi vokste. Og så kom internett. I dag er ikke brasilianere veldig opptatte av fotball. Dersom dere fortsatt tror myten om at fotball er alt for brasilianere så avliv den myten her og nå. Det er nemlig langt fra tilfelle. Tvert i mot. De er opptatt av utdannelse, helse, offentlig kommunikasjon og trafikk. De ser hva som skjer i verden. Og de forventer at midlene i verdens 7. største økonomi skal fordeles på en bedre måte.
Dråpen som fikk begeret til å renne over var økningen i bussprisene. Og kostnadene i forbindelse med neste VM, som nå er oppjusterte til å skulle bli 28 milliarder Reais – eller rundt 75 milliarder norske kroner – til bygging av prosjekter som i tillegg ikke ble lagt ut på anbud. Eller kontrollert. Hvor gikk pengene? «De hvite elefanter» kalles stadionene nå. Når dagens overslag er 75 milliarder vet vi av erfaring at når festen så vil vi den ende på over 100 milliarder.
Fattige og rike
Dette landet, hvor spilleren Robinho forlanger en bruttolønn på tilsvarende rundt 6 millioner kroner for å gå tilbake til «Santos» – vel å merke i måneden – og hvor min venn Forlan i klubben «Inter» i Porto Alegre tjener rundt 30 millioner; hvor man bruker rundt 10 prosent av det norske statsbudsjettet på et fotball-VM, var den største mottakeren av norske bistandsmidler i 2012.
27,6 milliarder gav norske skattebetalere i bistandsmidler i 2012, hvorav 1,248 milliarder til Brasil som bruker rundt 80 ganger bidraget til fotball VM. Jeg vet ikke hvordan den norske bistandsministeren kan få slikt til å henge på greip, jeg kan det i hvert fall ikke.
Protestene i Brasil i disse dager støttes av anslagvis over 95 prosent av befolkningen. Jeg har venner som er oppvokst i favelaen, jeg har akademiske venner her, forretningsfolk, kirurger og folk som har åtte personer jobbende i huset og vi blir servert av fem når jeg er bedt til middag. Men de har alle en ting felles: de har fått nok.
De støtter de protesterende ungdommene, mange av deres egne sønner og døtre, en ny generasjon som nå gjør det de selv ikke kunne gjøre. Fattige og rike. De bor i et land full av rikdom, men fortsatt er det ekstrem kriminalitet, lov gjelder ikke, folk dør i millioner på grunn av mangel på helsetjenester og det er dårlig utdannelse. Ingen vil ha det slik. Folk vil ha ærlige politikere, som ikke bygger monumenter av fotballstadioner som kun utlendinger og FIFA er interesserte i.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Et langsomt selvmord
Det er vårt felles ansvar å bry oss om hverandre. Og i dette tilfellet si i fra, om absurditeten som i Brasil ikke lenger blir akseptert.
Og for fotballens del, som vi alle bryr oss om, er det like viktig at vi sier i fra. For den skal ikke være for noen få utvalgte. Fotballen skal være for alle. Og ikke bare det; fundamentet i vår sport er folket. Når de som er mest interesserte i fotball utelates fra den begår FIFA et langsomt selvmord. Og det er dette selvmordet vi må unngå. Ikke sope det under teppet og presentere i dette tilfellet Confederation Cup som en fest til glede for fotballen og folket. For det er det det nettopp ikke er. Vi må yte våre bidrag for å stoppe dette selvmordet og bevare fotballen. Og støtte den brasilianske befolkningen.
Rio de Janeiro 20. juni, 2013
