I flere år har jeg og familien min vært vertskap, arbeidsgivere, vertsforeldre og kulturutvekslere. Vi har og har hatt au pair. Vi har i løpet av noen år hatt flere jenter boende hos oss, både fra Filippinene og Thailand. Dette er unge kvinner, noen høyt utdannet, i alderen 25-30 år.
De har hatt au pair-jobben som sin eneste mulighet til å komme seg utenlands, og de har gjerne hatt denne «kulturutvekslingen» som et storfamilieprosjekt. Det vil si at de gjennom ordningen har sikret både seg selv og familien ekstra midler til livsgrunnlag, nytt hus, behandling ved sykehus og skolegang til barn i familien.
Det ligger selvsagt noen kulturelle spenninger og ulikheter i luften når man har et menneske fra en annen kultur boende hos seg. Og det er en del av meningen med å ha au pair, syns jeg. Det kan også gi langvarige relasjoner; vi har etter en del år fortsatt jevn kontakt med vår første au pair, Sharon.
Gjensidig utbytte
For oss har det hele veien ligget et ønske om å ha et menneske fra en fremmed kultur som kan tilføre oss og barna våre noe, og motsatt. Det kan være i form av nye mattradisjoner, å lære og ta hensyn, få nye kulturelle impulser og å lære språk. For oss har det faktisk vært et poeng at barna lærer seg litt engelsk.
Au pairene skal lære seg norsk, og gå på norskkurs, og det er vel og bra det. Men vi må huske at de blir sendt ut av Norge igjen etter 1-2 år, så for oss har det faktisk vært viktig å bevisstgjøre dem på verdien av å lære seg bedre engelsk, noe som vil gagne dem godt i det lange løp. Så det blir en vinn-vinn-situasjon at de snakker engelsk med barna, slik at begge blir mer fortrolige med dette verdensspråket.
Joda; hun hjelper til med både vask av hus og klær, og er behjelpelig med å hente barn om det trengs. Jeg legger ikke skjul på at vi har au pair blant annet for å avlaste i en klassisk hektisk hverdag.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på twitter
Men vi har ikke skaffet oss au pair kun for å få oss vaskehjelp eller barnevakt. Det kan man skaffe seg på andre måter.
Kulturutveksling
Begrepet «kulturutveksling» brukes stadig vekk i debatten, og det sås tvil om i hvor stor grad au pairordningen er en utveksling av kulturer. Dette er helt sikkert veldig individuelt, og det er dessverre familier som ikke drar inn dette aspektet når de skaffer seg au pair, og som ser på henne som ren arbeidskraft i heimen.
Det vil alltid være noen som utnytter et hvilket som helst system, og det er gjerne dem vi hører mest om. Og bra er det, for slike familier, som utnytter den sårbare situasjonen disse unge kvinnene er i, bør lukes ut. Men la ikke dette ta overhånd, prøv heller å se hvor mange det faktisk fungerer fint for!
Det er helt sikkert flere enn oss som tar med au pairen på helgetur, fotballkamp eller en kirkekonsert, og mine barn har vært med på både filippinsk fest og i buddhisttempel.
Jeg ser utfordringen i å definere hva denne ordningen egentlig er. Innimellom kan det være vanskelig å definere skillene mellom arbeid/fritid, familiemedlem/hybelboer, og rollene generelt. Stort sett går dette fint. Men det er kanskje minst like vanskelig for alle andre, deriblant enkelte politikere, som for oss som lever oppe i det.
Bidrar positivt
Med det storpolitiske øyet er det lett å si seg enig med dem som roper ut om kynisk utnyttelse av unge, sårbare fattige jenter, og som krever en slutt på denne typen «import» der rik utnytter fattig.
Men jeg for min del kan med hånden på hjertet si at jeg opplever at jeg bidrar med noe positivt ved å ha en au pair boende hos oss. Takket være sin tid som au pair har de i tillegg til å bli kjent med norske juletradisjoner, mat og skikker, tjent seg opp penger til nytt hus til familien sin, skaffet seg egen grisefarm, reist og opplevd flere steder i Europa. De har sikret tantebarn skolegang og vært med og sikret familiemedlemmer hjerteoperasjon og helsehjelp, som ellers har vært uoppnåelig for dem.
Verden skulle gjerne vært slik at disse menneskene hadde hatt råd til disse tingene uten at de har kommet til norske familier og jobbet. Dette er ønsketenkningen på et makronivå.
Politisk korrekthet
På mikronivå kjenner jeg at jeg faktisk er med og utgjør en forskjell, og det er noe av det som gjør det meningsfullt for meg å ha en au pair som en del av vår familie. Da en stor syklon traff øya Mindanao i det sørlige Filippinene for få år siden, mistet foreldrene til vår første au pair, Sharon, hjemmet sitt. Da var det lett å sette seg inn i den tragedien som rammet denne familien, og gjennom vår relasjon til en enkelt familie ha mulighet til å bidra til at de kunne bygge seg et nytt hjem.
Det er fint at debatter som den om au pair-ordningen kommer opp. Slik kan man se hva som fungerer og ikke. Men la det ikke bli en smalsporet diskusjon med moraliserende tendenser, der ønsket om «politiske korrekthet» skygger for alt det positive som faktisk finnes med den ordningen vi har i dag.
Det er til slutt kanskje de unge kvinnene og deres familier som taper mest på å bli fratatt muligheten om et opphold i Annerledeslandet vårt.
