De siste ukene har det blitt stilt mer eller mindre høyrøstede krav om at jeg må mene noe om tildelingen av den internasjonale Ibsenprisen til østerrikske Peter Handke.
Ett av de mer forvirrede utspillene kom fra kulturpolitisk talsmann for Arbeiderpartiet, Arild Grande. Han mener at jeg må delta i debatten om tildelingen. Samtidig mener han at jeg på grunn av båndene mellom juryen og departementet burde endre ordningen og i stedet etablere en stiftelse som oppnevner juryen. Dette angivelig for å skape mer avstand.
Jeg kommer ikke til å kommentere tildelingen av Ibsenprisen til Peter Handke.
Jeg mener det er viktig å markere at juryen er uavhengig av myndighetene selv om den er oppnevnt av Kulturdepartementet. Hvis jeg hadde svart hvorvidt jeg syns det er riktig å gi prisen til Handke ville dette ha vært en innblanding i en kunstnerisk vurdering. Dette tilligger juryen og juryens kompetanse alene.
Siden det 20. mars i år ble kjent at Handke fikk prisen, har jeg jevnlig blitt bedt om å kommentere prisen. Mitt svar har vært det samme hele veien: Juryen er uavhengig og tildeler prisen «på grunnlag av selvstendige kunstneriske og faglige vurderinger» (som det står i statuttene).
LES OGSÅ: Mener kulturministeren bør beklage
Rammebetingelser, ikke innhold
Ibsenprisen fungerer etter det som kalles «armlengdes avstand-prinsippet». Det er et viktig prinsipp i kulturpolitikken, som handler om at politikere ikke skal blande seg inn i kunstneriske avgjørelser. Politikernes rolle er å sørge for rammebetingelsene for kunst og kultur, ikke innholdet i kunsten.
Derfor har vi for eksempel Kulturrådet som tar stilling til søknader om økonomisk støtte på kulturfeltet på samme måte som Norsk Filminstitutt tildeler tilskudd til filmproduksjoner. Og begge instanser tar stilling på bakgrunn av kunstneriske vurderinger. Det ville vært helt uholdbart dersom en kulturminister skulle mene noe om disse tildelingene.
Krever at juryen avsettes
I en situasjon med fravær av konflikt er det enkelt å holde fast ved prinsippet om armlengdes avstand. Og når det oppstår debatt om en tildeling, er det enda viktigere å holde tunga rett i munnen. Når departementet har oppnevnt en jury eller et kunstnerisk råd, verken kan eller skal kulturministeren mene noe om hvilke kunstneriske vurderinger som gjøres. Dette er uhyre viktig for å fremme kunstnerisk selvstendighet og muligheten for provokasjon og ytringsfrihet.
Jeg har derfor vært forbauset over det massive kravet fra både journalister, forfattere og statsvitere om at jeg må mene noe om selve pristildelingen. Enkelte har til og med gått så langt som å kreve at jeg skal avsette juryen og sørge for at prisen blir trukket tilbake. Det ville selvfølgelig vært helt uhørt. Og det ville selvsagt vakt skarpe reaksjoner dersom jeg hadde gjort det.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Diskuterer mer enn gjerne
Jeg er selvfølgelig åpen for å diskutere ulike organiseringer av prisen, men jeg synes det er litt underlig at Grande kommer med dette nå. Det er lite prinsipielt å ville diskutere komiteoppnevnelsen først når den som får prisen er en kontroversiell person. Dette burde man ha tenkt på da prisen ble opprettet, noe Grandes regjering gjorde.
Så jeg diskuterer gjerne om vi skal ha priser, hvordan de skal organiseres og hvilke statutter de skal ha, men jeg syns ikke vi panikkartet skal gjøre noe med dette nå.
Jeg diskuterer mer enn gjerne kulturpolitikk og dens prinsipper, men verken Grande eller andre kommer til å få meg til å mene noe om juryers selvstendige og uavhengige faglige og kunstneriske vurderinger.
