Hopp til innhold
Kronikk

Der joik er synd

I samebygda Kautokeino er det greit med musikk i kirka – så lenge det ikke er samisk musikk. Det er synd og samene bør ta et oppgjør med hvorfor det har blitt slik.

Ole Edvard Antonsen

Det eneste Ole Edvard Antonsen og hans band egentlig gjorde galt, var at de sang «hei-lo-le-lo», i stedet for «tra-la-la». Hvordan kunne det bli slik, spør Kent Valio fra NRK Sápmi

Foto: Johannessen, Sara / SCANPIX

Forrige helg holdt den verdenskjente trompetisten Ole Edvard Antonsen konsert i Kautokeino kirke. I et par sekunder av konserten brukte han munnen sin til noe annet enn å blåse i trompeten. Det skulle han ikke ha gjort.

Måtte beklage

Så hva var det egentlig som skjedde?

Ole Edvard Antonsen og hans band joiket i kirka i Kautokeno. Det vil si: I noen sekunder av konserten sang de «hei-lo-le-lo» i stedet for for eksempel «tra-la-la».

SE OGSÅ: Du kan høre Ole Edvard Antonsen fremføre «Vidda» (uten joik) her.

Slik som når det gjelder annen musikk, så finnes det nå også både kristelige joiker og joiker som er alt annet enn kristelige. Det er det menighetsrådslederen i Kautokeino glemmer.

Kent Valio, prosjektsjef i NRK Sápmi

Etter det har konserten blitt fordømt av menighetsrådslederen i bygda, som vil stenge kirka for all ikke-kristelig aktivitet fra nå av. Den ansvarlige for at konserten kom i stand, har måttet beklage at han ikke forsikret seg godt nok om at joik ikke forekom i musikken. Og selv den verdenskjente trompetisten har sett seg nødt til å si et slags unnskyld for at han ikke kjenner godt nok til den lokale kulturen.

LES MER: Sjokkerte med joik i kirka.

Avsky for joik

Så hvorfor skjer dette?

Museumskonservatoren og musikkforskeren Ola Graff, med doktorgrad i joik, har tidligere uttalt at joik ofte har vært et følsomt tema å nærme seg, ikke minst på grunn av kirkas tidligere demonisering av samisk kultur.

Også førsteamanuensis i samisk litteratur, Harald Gaski, har forklart omtrent det samme i en av NRK Sápmis sendinger denne uken. Det han sier, er at forklaringen på denne avskyen for joik, spesielt i kristelige sammenhenger (og spesielt i Kautokeino og Karasjok), er at joik var en sentral del av den samiske, førkristne religionen, og at den derfor ikke oppfattes som passende i kirka.

Joikens bruksområder

Det Gaski ikke slapp til med (men som han vet) er at dette bare var en av joikens funksjoner.

Personjoiker, hyllest til naturen, nidjoiker, drikkejoiker og joik som en kommunikasjonsform for å fortelle sin posisjon i forhold til andre reingjetere, er bare noen av de andre funksjonene joik fremdeles brukes til. I tillegg til det annen musikk brukes til: Konserter og underholdning.

Det eneste Ole Edvard Antonsen og hans band egentlig gjorde galt, var at de sang 'hei-lo-le-lo', i stedet for 'tra-la-la'.

Kent Valio, prosjektsjef i NRK Sápmi

Slik som når det gjelder annen musikk, så finnes det nå også både kristelige joiker og joiker som er alt annet enn kristelige. Det er det menighetsrådslederen i Kautokeino glemmer.

Det er bare det at når joiken bringes inn i kirka, så minnes man bare den funksjonen joik hadde i forhold til den førkristne religionen, godt hjulpet av formaninger fra både tidlige og senere misjonærer, som slett ikke likte den samiske formen for sang og ønsket å avlære samene alt som hadde med det samiske å gjøre, ikke bare av religiøse hensyn, men for å gjøre samene til gode nordmenn.

De gjorde tydeligvis en veldig god jobb med det.

Møtet med joiken

For misjonærene og andre som kom til de sentralsamiske områdene, må det ha vært en fremmedartet opplevelse, da de fikk høre joik for første gang: Overalt og i alle sammenhenger. Det måtte de leve med, samtidig med lyden av språk de ikke forsto noe av og fremmede skikker, som kan ha virket både skremmende og veldig ulikt det de var vant til.

Den første italieneren som besøkte Nordkapp, Giuseppe Acerbi, beskrev sitt møte med joik på slutten av syttenhundretallet slik:

Både tidlige og senere misjonærer, likte ikke den samiske formen for sang og ønsket å avlære samene alt som hadde med det samiske å gjøre, for å gjøre samene til gode nordmenn. De gjorde tydeligvis en veldig god jobb med det.

Kent Valio, prosjektsjef i NRK Sápmi

Jeg var nødt til å stoppe fingrene i ørene. Det er nesten ikke til å tro, men det er sant at flyttsamene ikke har noen som helst idé om harmoni, og de er fullstendig uten evne til en nytelse som naturen ikke helt har fratatt andre folk og nasjoner. Etter å ha slitt ut pusten sin, fortsetter flyttsamen å uttrykke det samme skriket med en sviktende og svinnende stemme så lenge det er noe luft igjen i hans lunger.

Deres musikk, uten mål og mening, tidsoppfattelse eller rytme, opphørte kun som et resultat av total åndenød. Sangens lengde er kun avhengig av magemålet på og lungekapasiteten til joikeren. Ordene som skråles ut er bare repetisjoner av det samme om igjen og om igjen, for eksempel: «God reise, mine venner, venner-venner-venner, mine gode venner, god reise, reise-reise-reise», helt til siste rest av pust. Når lungene var tomme, var sangen også slutt

LES OGSÅ: Tidligere joikediskusjoner her, her og her.

Joiket trompetisten virkelig?

Joik var og er fremdeles omdiskutert i både Kautokeino og Karasjok. Joik var for eksempel også forbudt i grunnskolene i Kautokeino helt fram til slutten av 80-tallet og det har senere også både blitt diskutert om det skal være lov med joik på pub og på offentlig sted uten polititillatelse. Vel er det nå akseptert og brukt i mange sammenhenger, men aldri kirka og heller ikke av alle dem, som har vokst opp med joik og senere blitt godt voksne kristne. I kirka og blant mange av den eldre garde er bare salmer tillatt. Men de finnes også, som aksepterer det ellers, men ikke i kirka.

Man aksepterer «synden», bare ikke i kirka.

Kent Valio, prosjektsjef i NRK Sápmi

Man aksepterer «synden», bare ikke i kirka.

Det paradoksale er imidlertid at den praktiske framførelsen av salmer i Kautokeino kirke er sterkt påvirket av den musikken den eldre garde (det vil si de ivrigste kirkegjengerne) egentlig kjenner best til, nemlig joik. Dette har noen av de samiske geistlige lagt merke til og det har inspirert den samiske liturgien.

Et annet artig poeng er at det er svært diskutabelt om vår førstetrompetist og hans band faktisk joiket, eller om de bare fremførte vakker egenkomponert musikk inspirert av samisk musikk. Tenk deg for eksempel opera fremført med vanlig sangstemme, strupesang fremført av en flink tenor, eller jodling fremført med en flink joikers stemmebruk. Ville man kalt det for jodling, strupesang eller opera?

Det eneste Ole Edvard Antonsen og hans band egentlig gjorde galt, var at de sang «hei-lo-le-lo», i stedet for «tra-la-la». At det fremdeles ikke er greit, er egentlig det som er virkelig synd.

SE OGSÅ: Tradisjonell joik her og her.