Nå har jeg sett Afghanistan fra begge sider. Ikke fra den afghanske og den norske, men fra den norske hjelpeorganisasjonen og den norske militære siden.
Det er som to verdener, selv om begge deler ønsket om å bidra positivt til utviklingen av vertslandet.
Den norske Flyktninghjelpen driver et flott prosjekt for yrkesopplæring i et distrikt dominert av usbekere i Faryab-provinsen.
Den knappe timen det tar for å reise ut dit fra provinshovedstaden planlegges i detalj ut fra tilgjengelig informasjon om sikkerhet, innhentet fra forskjellige kanter av organisasjonens sikkerhetsansvarlige.
Det er alltid flere biler i følget. For øvrig er våpen, skuddsikre vester og hjelmer bannlyst.
Selv GPS-sendere, som kan varsle om posisjon i tilfelle krise, skal skjules for å unngå spionmistanke. Sikkerheten baseres på tillit, på korrekt og respektfull opptreden blant befolkningen. Dessuten forholdsregler som at en aldri oppholder seg lenge i en basar, og ikke menger seg med politi og andre populære mål.
Slik har organisasjonen drevet i årevis her i Faryab, så å si uten «uhell». Problemet er at de med denne strategien ikke når ut til de mest usikre områdene, til den delen av lokalbefolkningen som kanskje trenger det mest.
I akkurat denne provinsen snakker vi om den pashtunske minoriteten, i andre provinser er det andre. Men fordi pashtunerne utgjør Talibans viktigste rekrutteringsgrunnlag, bidrar denne forsiktighetslinja til å forsterke en skjevdeling som fantes lenge før NATO-styrkene og hjelpeorganisasjonene kom hit.
De norske soldatene i Faryab har en helt annerledes framtoning, stil og et annet perspektiv. Alltid tungt væpnet, alltid med skuddsikre vester ute blant folk. Og det ville være utenkelig med norske militære blant sivile på kafé.
NRK-teamets lunsj med 13 afghanske soldater på restaurant ble nok vurdert som dumdristig, slikt gjør en ikke.
Ledelsen for den norske styrken legger ikke skjul på at det hadde vært en fordel for dem om de kunne tilby norske bistandskroner i kjølvannet av militære operasjoner for å «stabilisere» et urolig område.
Ifølge den tidligere guvernøren i Faryab har amerikanerne pleid å love 25.000 dollar til hver landsby de har «stabilisert». Nå kan en spørre hvor mye slike dollar har bidratt til utvikling. Ofte har én person tatt ansvaret for fordelingen, med varierende resultat.
Men i prinsippet er det helt legitimt å reise spørsmålet om ikke det er klokt å samordne norsk militær og sivil innsats bedre enn i dag.
Argumentene for er flere. Hvis en først mener at Norge bør bruke Forsvaret til å oppnå mer sikkerhet i Afghanistan, er det da noe galt i å bruke bistandsmidler til å sikre at det målet nås?
Det kan vel knapt kalles forsøk på å lure befolkningen til å samarbeide, dersom pengene virkelig kommer befolkningen til gode.
Forutsetningen er selvsagt at hjelp ikke bare begrenses til kortsiktige prosjekter for å «vinne hjerter og sinn» til de norske soldatene er utenfor skuddhold.
For det andre: Ved å koordinere militære operasjoner og bistand kan hjelpen kanskje nå dem som står nederst på rangstigen når det gjelder de lokale myndighetenes prioritering av utvikling.
De usbekisk-dominerte provinsmyndighetene i Faryab er lite interessert i å drive utvikling av pashtunske områder. Norge kan med andre ord bidra til å oppveie, i stedet for å forsterke, eksisterende skjevheter. Vår bistand vil riktignok uansett være som en dråpe i ørkenen, men prinsippet er viktig.
Bistandsorganisasjonenes motargument er at de vil bli attraktive mål dersom de oppgir nøytraliteten og samarbeider med de militære styrkene.
De mener sikkerheten for både utlendinger og lokalt ansatte hviler på at lokalbefolkningen oppfatter dem som uavhengige. Det er deres fremste beskyttelse.
Derfor er det så godt som ingen kontakt mellom den norskledede basen i provinshovedstaden Maimana og norske og andre hjelpeorganisasjoner som får penger fra den norske staten for å drive utviklingsprosjekter her.
Hjelpeorganisasjonens folk setter ikke sine føtter på militært område. De snakker ikke sammen. Kontakten er begrenset til noen ganske få møter i året mellom ambassaden i Kabul og hjelpeorganisasjonenes representanter der.
Hjelpeorganisasjonene skal hjelpe alle med humanitære behov, uavhengig av militære nyttehensyn. I Afghanistan er det nær grenseløse humanitære behov overalt. De norske bistandsorganisasjonene er i praksis statens forlengede arm når det gjelder utviklingshjelp. De kunne ikke eksistere uten statlige penger.
Forstår lokalbefolkningen det skarpe skillet mellom humanitær og militær? Noen gjør selvsagt det, men er ikke alle «amerikanere»og vantro okkupanter for dem som først er ideologiske motstandere av utenlandsk nærvær i Afghanistan?
Skiller de som dreper utlendinger skarpt mellom sivil og militær? Ligger det en klar beskyttelse i det å yte hjelp til sivile?
Om svaret er «nei» eller «tja», så bør en kanskje spørre om ikke den norske modellen har litt for tette skott mellom forsvar og bistand.
