Innerst mot vinduet presser jeg meg når jeg setter meg på en full buss. Så tett at jeg kjenner det gjør vondt. Slutter å puste. For å oppta minst mulig plass. Under sengen ser jeg når jeg legger meg på fremmed sted. Kryper langs gulvet. For å sjekke om den holder mål, om den er sterk nok til å bære meg. Raskt nevner jeg hvem smågodtet er til når jeg betaler i kiosken. Så jeg slipper å se fordømmende blikk fra topp til tå. Blikk som sier alt. Du burde kanskje holde deg unna søtsaker du, eller?
Så liten er jeg, så bitteliten. Og samtidig så veldig stor.
Jeg har gjennomgått en gastric bypass-operasjon. En såkalt slankeoperasjon. Sånn, nå er det sagt. Det er 68 kilo mindre av meg nå, enn for tre år siden. - Norsk helsevesen er veldig flinke til å hjelpe oss til å overleve når sykdom og ulykke rammer, men får vi tilstrekkelige redskaper til å mestre livet som følger etter? spør Bent Høier i sin kronikk her på Ytring.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Ikke så enkelt å få med hodet og hjertet
I mitt tilfelle, så sier «de» jeg er slank. Ikke bare sykehuset. Men vekten, kjæresten, klærne og den lette gangen. Som å gå i småsko for første gang om våren, bare hele tiden, hver dag. Jeg kjenner det, med hele meg. Men det er ikke så enkelt å la hodet og hjertet følge med på den transformasjonen som har skjedd.
Jeg følges opp, som det heter, en gang i året. Men det er måling og veiing, alt det fysiske. Hva med tankene?
Jeg undrer meg over all tiden og ressursene som investeres i å forberede meg og oss på slike drastiske inngrep, men etterpå er det kun det kroppslige som er relevant. Jeg er kanskje slank, sånn på papiret, men det mentale omrisset av meg er fortsatt stort, unormalt stort. De fete typene slår mot meg, alle som en, fedmeepidemien tar livet av Norge. Det er meg.
Skamfulle skritt
Jeg er en ressurssterk kvinne på 45 år. Og ikke bare er jeg sterk på ressurser, men også karakter. Og vilje. Men for fem år siden ble jeg satt på venteliste for å få hjelp til noe jeg hadde balet med hele livet. Noe jeg ikke er så god på. Det var en dyd av nødvendighet, for helsen skrantet. To år sto jeg der, på listen, gjennomgikk obligatoriske startkurs og samtaler, ventet mens livet suste forbi. Det var en drastisk avgjørelse, slett ingen quick fix. Men for meg eneste utvei.
Jeg ville være en god mor. Jeg ville le med kjæresten. Jeg ville oppleve fine hverdagsøyeblikk med mine nærmeste. Jeg ville jobbe, bidra i samfunnet. Med alt jeg er god på. Ville leve lenge i landet, rett og slett.
Til fastlegen gikk jeg med skamfulle skritt. Hjelp meg. Med hodet bøyd så jeg nærmest gikk rundt. Jeg fortjener det ikke, er skyld i alt selv. Og misbruket, avhengigheten, nederlaget var så tydelig å se for alle. Liggende utenpå i lag på lag.
LES OGSÅ: Er kvinnekropper mindre verdt?
Må ta hensyn til det mentale
Denne uken har jeg vært på treårskontroll på Bærum sykehus. Fine Bærum sykehus som hjalp meg da jeg trengte det som mest. Men som kun er til stede for meg nå med oppfølging av det fysiske, det kroppslige. For vitamintilskuddet, dietten og blodprøvene. Men som grunnet ressursmangel, ikke har filla kapasitet til å følge opp den andre siden av dette.
Alt det som handler om at jeg holder inn magen og gjemmer meg med den dyptpløyende følelsen av at jeg fortsatt og for alltid tar opp altfor mye plass. De skjønner at de burde, men har ikke råd. Og det er ikke bare meg som melder dette tilbake på den årlige kontrollen. Flere av mine medpasienter sliter. En del er på vei oppover i vekt igjen, ja, det går faktisk an. Årsaken tror jeg ligger mye i at det bakenforliggende, det indre, der skammen har sinn opprinnelse, ikke snakkes om.
Fedme er et komplekst og sammensatt problem. Og uansett hvordan vi som samfunn velger å håndtere dette problemet, bør begge sider av saken vektlegges like mye. Det kroppslige og det mentale. Det hjelper ikke bare å fordoble antall pasienter som tilbys kirurgi, pøse ut med kostholdsråd fra myndighetene eller innføre strengere vektkontroll på barnetrinnet. Uten å ta hensyn til at dette handler vel så mye om følelser.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Av og til trenger vi litt hjelp
Bent Høie lanserer begrepet «mestring» i sin kronikk og hevder at «vårt velvære handler ikke om at «legemet» er fullkommet, men at vi opplever at vi mestrer å leve det gode liv i den kroppen vi har». Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.
Og selv om vi ikke kan forvente at helsevesenet skal gå inn og lære oss alle mestring, kan det være at vi av og til trenger litt hjelp.
I mellomtiden sitter jeg tett på bussen, sjekker senger og småprater med kioskdamen. Samtidig setter jeg stor pris på, hver eneste dag, at helsen er så bra og legebesøkene så få, at jeg fortsatt ikke har nådd frikortgrensen for 2012 og vi nærmer oss jul. I følge målingene på Bærum sykehus har kroppen min en indre alder på 30.
