Selv i likestilte Norge finnes det menn som hardnakket tviholder på reaksjonære kjønnsrollemønstre. Felles for disse synes å være ønsket om at menn skal stå hierarkisk over kvinner. De ser på likestilling som et nullsumspill, der den ene parten mister det den andre vinner.
Hvem er disse mennene som føler sitt kjønn marginalisert? Og hvorfor vil norske kvinner ha dominerende menn i senga, men ikke ved kjøkkenbordet?
Debatten har stagnert
Politikere som Torbjørn Røe Isaksen (H) mener vi må ta på alvor at «mange menn føler seg avmaskulinisert». Isaksen får støtte av Thomas Hylland Eriksen, som forsøker å skremme oss ved å hevde at feminiseringen av samfunnet skaper «tikkende bomber» av sinte menn. Begreper som «avmaskulinisering» og «feminisering av samfunnet» er skapt for å styrke antifeministisk propaganda, derfor er det ekstra sørgelig å se at retorikken adopteres av profilerte samfunnsaktører som burde visst bedre.
Den påståelige og ureflekterte begrepsbruken viser at debatten har stagnert, og at ikke en gang stortingspolitikere som Isaksen eller drevne samfunnsdebattanter som Hylland Eriksen har noe særlig fornuftig å tilføre ordskiftet. På tide å skifte spor. Å kjønne den allmenne samfunnsutviklingen er å spille på lag med antifeministene. Det vinner verken menn eller kvinner noe på.
"Kom og ta meg"
Nylig skapte mykpornoboken Fifty Shades of Grey furore også her til lands. Boken, som maler ut en ung kvinnes vilje til å seksuelt underkaste seg en middelaldrende mann, er blitt beskyldt for å være kvinnefiendtlig. Den synden er boken i så fall ikke alene om.
I populærkulturen overstrømmes vi av visuelle representasjoner der kvinner fremstår som lettere infantilisert i passive og seksualiserte «kom og ta meg»-posisjoner. Det burde derfor ikke overraske noen at mange kvinner fremdeles strever med å ta ansvar for egne orgasmer. Heller enn å formidle sitt behov velger én av fire kvinner å simulere orgasme hver gang de har sex.
Paradoksalt nok står kvinner friere enn noen gang før til å ha mange partnere og uforpliktende sex, samtidig som mange har sperrer mot å uttrykke eget begjær. Derfor overlater de til mannen å «ta styringa» i senga. For en del menn blir kravet om macho på soverommet og myk mann ved middagsbordet forvirrende.
Behovet for å bli begjært
Kvinnens behov for å bli dominert i senga kan delvis forklares med behovet for å bli begjært. Det er det hun er lært opp til. Dessuten strever mange kvinner med å tro de er sexy nok, derfor må mannen bekrefte dem ved å være den aktive partneren, hvis ikke slapper hun ikke av, og da får hun i hvert fall ikke orgasme.
Legger man medienes overeksponering av sex og kjønn til grunn, kan man lett få inntrykk av at vi alle er deltakere i en demokratisert parringsfest. Ikke rart da, at de som ikke får seg noe føler seg forfordelt.
Mindre funksjon, mer relasjon
De mest forurettede er menn, og enkelte av dem bygger opp en voldsom aggresjon som følge av urettferdigheten de mener seg rammet av. Som motreaksjon truer de med vold. Vips så havner de i mediene, der de gjøres til talsmenn for en relativt sammensatt gruppe marginaliserte menn. Det er dypt urettferdig overfor sjiktet av ensomme menn som lider i fredsom stillhet.
Likestillingen har skyggesider, hevdes det. Problemet er ikke at mennene har fått sine handlingsrom innskrenket, men at kvinnene har fått utvidet sitt. Samfunnsstrukturene som gjorde kvinnene avhengig av mannen er nå mer eller mindre oppløst. Uavhengigheten har forplantet seg til kjønnsmarkedet ved at kvinner stiller mer sammensatte krav til potensielle partnere; de vil ha mindre funksjon, og mer relasjon. Menn som mestrer fleksible tilpasninger lykkes bedre på alle fronter. Det er for snevert å orientere seg mot ett, sementert maskulinitetsideal.
Gruppen menn som ikke finner seg til rette i et flertydig kjønnsmarked, og som synes å bære med seg en lengsel etter tradisjonelle og sterkt avgrensede maskulinitetsnormer, har dårligere sjanser for å lykkes.
Skylder barna mer
For fremtidens menn er det avgjørende at de ikke læres opp til å koble kjønnsidentiteten til en stereotyp machoadferd som hemmer dem i voksenlivet. Oppdragelsen av barn må modifiseres i takt med samfunnsendringene. Derfor er det tankevekkende at vi så villig lar kommersielle oppdragelsesagenter kjønne barndommen i jakten på profitt.
Gutterommene er fremdeles påtagelig blå og «maskuline», og aldri før har småjentene vært mer begeistret for rosa tyll. Verst er det for guttene, som risikerer stigmatisering hvis de tyvlåner søsterens tyllkjole. Når de unge vokser opp forventes det plutselig at de skal legge den kjønnede sosialiseringen bak seg, og innta mer fleksible selvforståelser. Sånn fungerer ikke vi mennesker. Vi kan ikke oppdra våre barn etter strenge kjønnsrollemønstre, og så forvente at alt de har lært nulles ut i det øyeblikket de blir kjønnsmodne. Vi skylder dem mer enn det.
