Deconstructing Woody

Søndag 2.mars deles årets Oscar-priser ut. Woody Allens film Blue Jasmin er nominert til tre av dem, bl. a ved hovedrolleinnehaver Cate Blanchett. En hel filmverden kommer til å følge veldig nøye med på hvilke ord hun velger hvis hun vinner sin første hovedrolle-Oscar. Spørsmålet er; kommer hun til å hylle Woody Allen eller filmene hans?

Påsken 1996 var Edvard Hambro og jeg i New York og ventet på telefon fra Woody Allen. Han hadde sagt ja til å lese den engelske kommentaren på Edvards dokumentarfilm om Liv Ullmann. Den tredje dagen ringte telefonen. Vi var ventet. Så etter å ha finpusset alt som fantes av opptaksutstyr, dro vi til hans studio på Park Avenue.

Selvsagt var vi spente på møtet. Etter alle filmene vi hadde levd med siden vi begynte å betale våre egne kinobilletter. Alle filmsamtalene vi hadde overhørt, scenene vi hadde beundret og replikkene vi hadde ledd oss skakke av.

Skandalene på 90-tallet

Men vi hadde også alle de brutale skandalene friskt i minne. Særlig dem fra to-tre år tidligere. 56-åringen Woody Allen hadde sjekka opp den 19-årige datteren til kjæresten sin, Mia Farrow. Soon-Yi het hun. Men langt verre; i følge Mia Farrow hadde han misbrukt deres felles adoptivdatter Dylan Farrow.

Han hilste knapt på oss. Ville ha det unnagjort. Han hadde sagt ja av to grunner, han beundret filmparet Ingmar Bergman og Liv Ullmann og han likte Edvards film. Han begynte å lese. Trengte hjelp til noen norske ord. «Onnseth?», spurte han. «Undset, Sigrid Undset», sa jeg. «Stavvan..?», sa han. «Stavanger», sa jeg.

Da vi var på vei ut, var han blitt adskillig mer pratsom. Snakket om Ibsen, og mer enn gjerne om Hedda Gabler. Bak ham, i den mørke foajeen, sto en ung kvinne med sort rett hår. Det var Soon-Yi. I rød jakke. Så med egne øyne kunne vi altså se at det var sant; Woody + Soon-Yi. Men hva med den adskillig mer grimme historien; sann eller ikke?

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Hjerteskjærende tekst

«What if I had been your child, Cate Blanchett», spurte den nå snart tretti år gamle Dylan Farrow i New York Times sist helg. Et åpent brev fra en adoptivdatter som forteller om overgrep. Hun var omtrent syv år og han var far. «Han ba meg legge meg på magen og leke med min brors elektriske tog. Og så misbrukte han meg seksuelt». Skriver hun.

En overraskende og hjerteskjærende publisering. Nå, 22 år etter at Mia Farrow oppdaget nakenbilder av datteren Soon-Yi Previn i Woody Allens hjem og i følge henne selv akkurat hadde hørt nettopp denne historien fra datteren Dylan. En historie som aldri har vært prøvd i retten.

Allen hedres

Men hvorfor kommer dette opp igjen nå?

Fordi den amerikanske offentligheten plutselig har begynt å forholde seg langt mer aktivt til filmskaperen Woody Allen. Filmene hans har de likt, men filmskaperen har de betakket seg for. Dystre beretninger og antagelser har hele denne tiden ligget der og dempet den offentlige begeistringen for Woody Allen.

Ti-femten år går. Flere av filmene hans blir temmelig dårlig mottatt. Men så reiser han til Europa og er plutselig en suksess med filmer fra London, Paris, Barcelona og Roma. Der nevner ingen anklagene om pedofili. Europeere har alltid elsket Woody Allen, og nå liker vi å tenke på oss selv som kontinentet som har virket kunstnerisk oppkvikkende og fornyende på den gamle, amerikanske eksentrikeren.

Noen tenker sikkert at tiden leger sår. Men slik er det ikke alltid. I vinter lar Mia Farrow det skinne igjennom at hennes og Woody Allens eneste biologiske sønn – Ronan – egentlig er sønnen til Frank Sinatra!

Twitterdrama under Golden Globes

Og så, midt i januar, går Diana Keaton opp på podiet i Los Angeles og hyller sin tidligere regissør og kjæreste. Med hennes ord får Woody Allen sin Golden Globe Lifetime Achievement Award. Ronan og Mia Farrow går i krigen på Twitter:

Fjorten dager senere står adoptivdatter Dylan Farrows åpne brev på trykk i selveste New York Times. «Du kjente meg da jeg var en liten pike, Diana Keaton. Har du glemt meg», spør Dylan.

Kan vi skille kunstner og kunstverk?

Før det ber Dylan Farrow hver og en av oss om å ta med hennes historie inn i tolkningen av denne mannens kunstverk. Hun insisterer på at man ikke kan, eller skal, skille kunstneren fra kunstverket, eller filmskaperen fra filmene hans.
Men dessverre – eller heldigvis: Vi kan det! Det er rett og slett umulig å bestemme seg på forhånd for hvordan man kommer til å oppleve en film, en roman, et stykke musikk. Det er like mange utgaver av Blue Jasmin som det er folk som ser den.

Woody Allen kan lage så mange filmer han bare vil, og vi vil mer enn gjerne bruke penger for å se dem, nyte dem og av og til elske dem høyt. Men i det øyeblikket noen står opp i en TV-sending eller på en prisutdeling og hyller ham eller sier de vakreste ting om mennesket Woody Allen, da skurrer det.

Det har det gjort nå. Derfor en adoptivdatters åpne brev. Derfor denne ytringen. Derfor spørsmålet om måten Cate Blanchett kan komme til å hylle Woody Allen på. Hvis hun skulle få en høyst fortjent Oscar.