Vi er besatt av lykke her oppe på toppen av verden. Er du ikke lykkelig, finnes det en diagnose for alt og opplever du disharmoni, må den umiddelbart repareres. Viser det seg at en barnehage har asfalt og ikke polstret gress under huskestativene, blir det straks toppsak merket «barnhage-skandalene» i VG. Skal vi falle, må vi falle mykt.
Og får du attpåtil kreft eller en annen potensielt dødelig sykdom i dette rosa bomull-samfunnet vi kaller verdens beste land å leve i, så er det bare èn vei ut av uføret. Det er å vise takknemlighet, glede og positivitet over berikelsen en slik motgang gir deg. Å vise svakhet er den største synd og langt på vei kanskje også selve årsaken til hele elendigheten når alt kommer til alt.
HØR KRONIKKFORFATTEREN I SOMMER I P2
Det er vondt og ensomt
De siste tiårene har det bygget seg opp en slags forventning om hvordan man skal takle kreftsykdom, særlig blant voksne kvinner. Man skal bli ydmyk og fortelle omverden at det er givende og lærerikt, at man blir et bedre menneske av det og aldri ville vært kreftdiagnosen foruten.
Alt for at omverdenen skal slippe å tenke på sin egen dødelighet og at du er redd, lei deg, har det vondt og faktisk befinner deg på et veldig ensomt sted. Døden er en ensom ting og det er også livet med en potensielt dødelig sykdom. Det er bare de som har noe å selge deg som tjener på at vi underslår det.
Så da jeg skrev et bittert og sarkastisk blogginnlegg med tittelen «Jippi, jeg har brystkreft», lot heller ikke reaksjonene vente på seg. Mange var støtt og sjokkert, men de aller fleste var bare litt sånn skamfullt begeistret over at noen turte å gi rosa-positivistene en på trynet. Særlig når denne «noen» attpåtil jobbet i kvinnepressen som jo ofte er selveste spydspissen i dette positivitetstyrranniet. Det overrasket meg veldig.
Har vi virkelig blitt så kuet av det lallende positivitetstyranniet at vi ikke tør å si fra om bullshit når vi ser det? Er den rosa positivitets-industrien blitt keiserens nye klær? Er det virkelig så skamfullt å snakke høyt om hvordan det er å være menneske, å sørge over egen sykdom og dødelighet?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Alt skal være en kamp
Er det derfor vi alltid klamrer oss til krigsterminologien i møte med vår egen dødelighet og svakhet? Du skal jo liksom alltid kjempe slaget, slåss mot kreften, ta kampen, ut i krigen, stå på. Alt sammen fundert på en allmenn, pervertert forståelse av at vi er vår egen lykkes smed, at det er mye vi selv kan gjøre for å bekjempe både ulykken og kreften, at det er vår egen skyld, at du er et dårlig menneske hvis du ikke er så inn i helvete positiv hele tiden.
Nyreligiøse retninger med mindfullness og selve bibelen «The Secret», forteller oss jo at universet svarer på alt du sender ut. Sender du ut negative vibber får du fullt monn av dritt tilbake. Lettspydde «sannheter» om at du kan påvirke din egen skjebne, svelget ned med cupcakes, meditasjonskurs og elsk-deg-selv-pamfletter, er og forblir likevel oppkast uansett hvor lett det glir ut.
HØR INTERVJU MED WIKANDER I EKKO
Illusjonen om evig liv
Det blir løgnaktig når man setter opp kunstige dikotomier som enten - eller, liv og død, seier eller tap, kamp eller nederlag, lykke eller ulykke, harmoni eller disharmoni. Livet er både og. Å prøve å fremstille det som noe annet, er menneskefiendtlig og skaper bare økt lidelse og unødig forventnings- og prestasjonspress. Press som igjen kun er egnet til å lage et kunstig tomrom som både kapitalkrefter og de samme folkereligiøse bevegelsene selvfølgelig er lynraske med å tilby seg å fylle. Vi er mennesker. Vi skal leve og vi skal dø. Å ta det innover seg på en ærlig måte, tror jeg fører til økt livskvalitet.
Når vi hele tiden snakker om døden som et nederlag, gjemmer den bort på institusjoner og snakker om dødeligheten som noe vi skal slåss, krige og kjempe mot hele tiden, bygges det lett en illusjon om at vi kan leve evig i våre kronisk redekorerte hjem mens vi spyr ut en kontinuerlig strøm av Instagram- og Facebook-bilder fra de kjøpte og betalte lykkelivene våre slik vi har lært at de skal leves. I hvert fall når andre skal se dem.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Jeg ble operert på fredag
Jeg ble operert for brystkreft forrige fredag. Det er faktisk skummelt og vondt. Det minner meg på egen dødelighet. Det er ikke lyserosa og håpefullt.
Så takk som byr, men jeg har ikke tenkt å la noen ta livet fra meg med lykke. Jeg foretrekker et liv hånd i hånd med min egen dødelighet og ikke med en rosa luftballong som en dag garantert må eksplodere i trynet på meg. Andre som vil, må gjerne fortsette å leie ballongene, men jeg kan ikke love at jeg ikke dukker opp med en nål.
Jeg orker nemlig ikke å være så forbannet lykkelig hele tiden, det blir altfor slitsomt i lengden.
