Verdens blikk ble på ny rettet mot Norge da den drapsdømte «Greven» Varg Vikernes i går ble pågrepet sammen med sin kone ved gården deres i Frankrike, anklaget for å planlegge en terrorhandling. Politiet later her til å ha handlet i forkjøpsmodus.
Den franske regjeringen og en rekke medier har lagt vekt på «koblinger» til massemorderen Anders Behring Breivik. Breivik skal etter sigende ha sendt «manifestet» til Vikernes, og Vikernes uttalte først at ofrene på Utøya kunne takke seg selv siden de var anti-rasister som «trenger europeiske folk opp i et hjørne».
I ettertid har han likevel tatt sterk avstand fra Breiviks handlinger ettersom Breivik har «drept flere nordmenn enn hva alle muslimer i Norge har gjort de siste førti årene». De direkte koblingene er altså ikke så sterke. På et overordnet nivå er det likevel en rekke fellestrekk dem i mellom.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Ideologi
Vikernes beskriver muslimene som en «pest på menneskeheten», og i likhet med Breivik trekker han historiske linjer til blant annet beleiringen av Wien i 1683 for å gi belegg for hvorfor muslimer utgjør en trussel mot Europa. Tilsvarende uttrykker han et hat mot Arbeiderpartiet, EU og anti-rasister; Norge beskrives som et «venstreekstremt land».
Vikernes uttrykker derimot et sterkt hat mot kristendommen, som sammen med islam for ham utgjør en fraksjon av jødedommen. Jødehatet og hedendommen utgjør de største skillene mellom Breivik og Vikernes – et skille som gjør seg gjeldende mellom tradisjonelle fascister og nynazister på den ene siden og nyere former for (ekstrem) anti-islam og kontrajihadisme på den andre.
Tilsvarende har Vikernes et sterkt forhold til rasehygiene. Islam og muslimer blir derfor bare en bifaktor, det er raseblanding som for ham utgjør den virkelige trusselen. Der hvor Vikernes’ ideal er en såkalt «pan-arisk hedendom», idealiserer Breivik i større grad et samlet, kristent Europa uten muslimer.
Begge befinner seg altså innenfor det høyreekstreme landskapet med sin etnonasjonalisme, villigheten til å bruke vold og forkastelse av demokratiet, men i to varianter som skilles i økende grad.
Selvoppofrelse
I Vikernes' tekster på nettet kommer et ønske om å kunne «hjelpe andre i nød» klart frem. Den selvoppofrende mentaliteten er ifølge ham noe som er iboende blant europeiske (les hvite) menn. I «manifestet» gir Breivik uttrykk for liknende tanker når han skriver om tempelriddernes kall til martyrdøden for å redde Europa.
Den store oppmerksomheten de retter mot seg selv er derfor svært slående. Begge legger ut om sitt liv, sin barndom og sin familie samt det de har måttet lide for «saken». Begge fremstiller seg som dydige på sitt vis; Vikernes som en tøff unge som aldri startet en slåsskamp men som alltid vant, Breivik som den driftige og engasjerte entreprenøren.
Villigheten til å ofre seg selv gjennom ord og handling gir legitimitet til hvorfor de skal være i rampelyset, samtidig som den personlige beretningen skal bygge opp om hvorfor man skal ofre seg.
Konspirasjon
Vikernes skrev nylig om togkrasjet i Frankrike. Han mente at det ikke var en ulykke, men heller en bevisst handling begått av innvandrerungdom. Ifølge Vikernes skal ungdommene siden ha ranet de døde og skadde mens de kastet stein på politi, rednings- og brannvesen for å holde dem unna. Han sa selv at han ikke kunne forstå hvorfor Europa ikke gjorde opprør mot dette – altså mot innvandrerne. For Vikernes later dette til å være et skjellsettende øyeblikk som beviste hvor svikefullt media var som ikke fortalte dette.
For Breivik skal opptøyene i forstedene til Paris i 2009 og medienes etter hans øyesyns fordekkelse ha vært et slikt tippepunkt som beviste konspirasjonstankene en gang for alle.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Oppslutning og heltestatus
De er også begge oppslukt av å spre budskapet sitt, fordi de har en sterk ideologiske overbevisning og higen etter berømmelse. Breivik brukte terrorudådene for å spre sitt «manifest», og ønsket også å bruke rettsaken for å fremme sitt verdenssyn. I «manifestet» oppfordrer han andre likesinnede til å oversette det for å spre budskapet.
Vikernes har på sin side brukt oppmerksomheten rundt kirkebrannene, drapet og musikken for å utgi en rekke tekster mens han satt i fengsel, slik Breivik nå ønsker å gjøre.
Materialet Vikernes har publisert på nett blir oversatt til flere språk, først og fremst russisk. Det er tilsynelatende blant russiske høyreekstreme Breivik også har størst oppslutning. Her blir han hyllet som en helt blant enkelte. De ønsker begge med andre ord å være ideologiske ledestjerner og bruker sine handlinger for å oppnå dette. Deres rop om revolusjon blir hørt og idolisert - i enkelte, marginale miljøer.
Kombinasjonen av ideologiske elementer kan være overlappende, men jødehat og hedendom setter Vikernes i en spesiell kategori med mindre gjenklang i den nyere kontrajihadismen.
Spørsmålet er om politiet finner frem til de rette personene. I Breiviks tilfelle klarte de det ikke på forhånd. I Vikernes’ tilfelle fant de frem til en gammel kjenning – en person som helt åpenlyst har søkt oppmerksomhet omkring sin person og sitt budskap.
