Politiets Fellesforbund har på bakgrunn av sin erfaring fra varslingssakene i Hordaland politidistrikt valgt å advare sine medlemmer mot å varsle under rådende forhold. Regjeringen bør ta signalet på største alvor, uansett hvor mye den måtte mislike det.
Verre etter Monika-saken
Paradoksalt nok er det en reell risiko for at vår viktigste varslingssak noensinne kan bidra til økt frykt for å varsle. Den begynte med at politietterforsker Robin Schaefer varslet om feil ved etterforskningen av dødsfallet til åtte år gamle Monika Sviglinskaja i Sund kommune utenfor Bergen.
Etter at politietterforskeren først opplevde ignorering, avvisning og sanksjonering, har varselet hans så langt likevel endt med tiltale mot Monikas stefar. En rekke andre varslere ved Hordaland politidistrikt varslet forsvarlig om alvorlige forhold knyttet til ledelse, helse, miljø og sikkerhet.
Håndteringen av varslerne og deres varsler ved politidistriktet har dokumentert en foruroligende umoden forståelse for varslingsinstituttets grunnlag og funksjon. Rekken av granskingsrapporter og vedtak fra ulike instanser som nå foreligger, sender dessuten selvmotsigende signaler om varslervernet og er dårlig egnet til å skape trygghet for fremtidige varslere.
Vi vet at det er spesielt risikofylt å varsle når forholdene det varsles om er forankret i den øverste ledelse. Det er særlig med tanke på slike tilfeller at det må etableres systemer som sikrer beskyttelse for arbeidstaker. Sakene i Hordaland har blant annet synliggjort at Arbeidstilsynet ikke er utstyrt med det mandat og de ressurser de må ha for å kunne beskytte arbeidstaker og ansvarliggjøre arbeidsgivere som ikke ivaretar sitt ansvar, slik Stortinget selv har forutsatt at de skal være i stand til.
For høy terskel
Signalene fra Hordaland politidistrikt har dessverre virkning langt utover justissektoren. Regjeringen må erkjenne at temaet krysser ansvarsområdene til flere departementer. I lys av terroraksjonen i Brussel er det imidlertid nå særlig kritisk å gå løs på justissektoren. I en sårbar situasjon er det avgjørende at borgerne har tillit til politiet. Det bør derfor bekymre at det nå med all sannsynlighet er etablert en høy terskel for varsling i justissektoren.
Det påhviler våre myndigheter ansvar for å sikre et varslingsinstitutt som er så effektivt som Stortinget selv har forutsatt at det skal være. Erfaringene fra Hordaland må derfor ses i lys av Gjørv-rapporten. Et av funnene der var nettopp myndighetenes manglende evne til å håndtere ny, kritisk informasjon i forkant av 22. juli- terroren.
Justisdepartementet må analysere erfaringene fra varslingssakene i Hordaland samlet. Hvordan vil departementet sikre at det finner sted en reell læring av de erfaringene som er gjort? Hvordan kan det best skapes tillit til behandlingen av varsler i et system som åpenbart ikke er tilpasset den ekstraordinære situasjonen som varsling utløser?
For å komme videre, må erkjennelser gjøres. I vårt stadig mer kompliserte samfunn, må vi som borgere og sentrale beslutningstakere i politikk, byråkrati og næringsliv erkjenne hvor avhengige vi er av at arbeidstakere sier ifra når de ordinære systemene for ledelse og kontroll svikter. Langt på vei har arbeidsministeren rett i at de største utfordringene knyttet til varslervernet ikke er knyttet til selve lovgivningen, men til systemet som skal sikre at reglene etterleves. I tillegg til å styrke Arbeidstilsynets og andre myndigheters kompetanse, mandat og ressurser, må det ses nærmere på behovet for andre tiltak.
Lær av andre land
Det bør her ses hen til hva som skjer andre steder hvor det tenkes nytt. I Storbritannia regulerer loven varsling direkte til parlamentsmedlemmene i saker av nasjonal viktighet. Det skjerper de øverste folkevalgtes forståelse og ansvar for varsling som sikkerhetsmekanisme for demokratiet. I søksmål om ulovlig gjengjeldelse etter varsling lar britiske domstoler fravær av adekvate varslingsrutiner internt i en virksomhet være et tungtveiende moment i arbeidsgivers disfavør.
FØLG DEBATTEN: OG
I Nederland ble det etter et vellykket forsøksprosjekt, nylig vedtatt en lov om et eget varslerhus hvor arbeidstakere kan søke veiledning og beskyttelse. EU vedtar også stadig nye direktiver som pålegger medlemslandene å etablere kanaler for varsling om kritisk informasjon på bestemte samfunnsområder. Det tvinger fokus på varselet fremfor på varsleren. Slike direktiver er vedtatt blant annet for brudd på finanslovgivning og brudd på krav til sikkerhet i petroleumssektoren. I tillegg diskuteres det å etablere økonomiske insentiver for å fremme varsling om skattekriminalitet.
Vi bør ha nok av eksempler som dokumenterer at rettsvernet ikke er godt nok når det virkelig gjelder, også når betydelige samfunnsinteresser står på spill. Det er derfor grunn til å håpe at regjeringen ikke vil gjemme seg bak rapporter som tidligere har friskmeldt varslervernet, og at ekspertgruppen Stortinget har bestemt skal nedsettes fører til konkrete forbedringer for varslerne. Som samfunn har vi ikke råd til å akseptere at demokratiets siste skanse settes ut av spill.
Kronikkforfatteren har nylig ferdigstilt doktorgraden «Arbeidstakers rett til å varsle om kritikkverdige forhold», hvor hun blant annet har gått inn i saken til Robin Schaefer.
Hør debatt om varsling etter Monika-saken:
