Panama-avlsøringene har gitt et innblikk i praksiser som ikke er ment for offentlighetens blikk. Ordet «offshore» har fått en ny betydning.
Skatteparadisene på Seychellene og andre eksotiske steder viser hvordan den økonomiske og deler av den politiske eliten verden over opererer i globaliseringens epoke. Den er toppen av et isfjell som handler om at mobilitet av varer, tjenester, mennesker og kapital finner sted i større tempo og omfang enn noensinne. Nær sagt alle aktiviteter og virksomheter som foregår løsrives fra en lokal forankring innenfor en nasjonalstat. Da globaliseringen skjøt fart på 1980-tallet mente entusiastene at den ville føre til større tilgang på ting vi liker: forbruksgoder og nye opplevelser på nye steder.
Et superrikt mindretall
I dag ser vi at globaliseringen har ført til offshoring av en rekke virksomheter av tvilsom karakter – fra tortur og droner til trafficking, prostitusjon, slavearbeid, porno, narkotika og utplassering av giftig avfall, miljøfarlig industri og «konstruksjoner» av finansiell art. Fellesnevneren er at de som foretar offshoringen og nyter fordelene, er et superrikt mindretall, mens de som er prisgitt de negative konsekvensene som profitørene ikke trenger se, er mange, stedbundne og sinte.
En verdensøkonomi der investeringer og avkastning løsrives fra realøkonomiens faktiske vareproduksjon er uatskillelig fra opprettelsen av den type skatteparadis som lekkasjene vitner om. For mange av verdens mektigste er smart utnyttelse av mulighetene for kreativ verdiplassering som tilbys på Seychellene, via banker i Sveits eller Luxemburg, en ren selvfølge. Alt som ikke er direkte ulovlig og som neppe vil bli oppdaget, utnyttes for alt det er verdt bare det gir vinning. Etiske innvendinger latterliggjøres som naivitet, dumskap eller ren og skjær inkompetanse; som noe nostalgikere, moralister eller andre på utsiden pukker på, men som innsiderne er hevet over.
Folkelig motstand
Logikken er velkjent: racet mot bunnen. Nasjoner med komparativt sett høy selskapsskatt, streng miljølovgivning og en fagorganisert arbeidsstyrke vil stå svakere i konkurransen om å tiltrekke seg internasjonal kapital enn de med svak eller ikke-eksisterende sådan. Ansikts- og stedløse kapitalkrefter har via politisk villet tilbaketrekning fra «intervensjon i det frie markedet» fått tildelt et trumfkort i form av utpressingsmakt overfor nasjonalstatlig lovgivning: kapitalen belønner de land og skatteregimer som stiller minst krav til den, over hele fjøla.
Utviklingen vil trolig forsterkes i de nye handelsavtalene som nå sluttføres, mot en folkelig motstand som den transnasjonale økonomisk-politiske eliten tror seg å kunne ignorere. Forhandlingene preges av det som Panama-lekkasjen avdekker: hemmelighold av forhold som angår hele verdens befolkning. Det er den ene prosenten som bak lukkede dører beslutter rammebetingelsene for livene til de nittini.
Også et norsk problem
Offshoringen i de lysskye formene jeg har gitt eksempler på, har for nordmenn født med den oljeglatte gullskjeen i munnen hatt karakter av ting som skjer «out of sight, out of mind». Inntil nå, vel å merke: Det som var andres problem, i land vi ikke vil sammenligne oss med, er blitt vårt eget.
Jeg tenker ikke primært på det relativt beskjedne antallet norske privatpersoner som har benyttet ekspertisen DnB og Nordea har vært så vennlige å stille til disposisjon for å bistå med kreativ plassering av midler som skulle oppgis og skattes i Norge, med maksimal gevinst og minimal risiko for å bli tatt. Det som gjør problematikken til et anliggende på norsk regjeringsnivå, er avsløringen av at Statens pensjonsfond utland – Oljefondet – har plassert 197, 6 milliarder kroner i ulike skatteparadiser verden rundt. Kort sagt, på vegne av fellesskapet har Oljefondet med Yngve Slyngstad i spissen gjort det samme som rekken av kjendismillionærer eksponert gjennom lekkasjene fra Mossack Fonseca: benyttet mulighetene som finnes til lovlig, men langt på vei hemmeligholdt, plassering av midler som tilhører det norske folk i de statene i verden med lavest skattenivå og minimal lovgivning. Det kan bli mye penger av dette. Men er det riktig?
FØLG DEBATTEN: og
Politisk vilje?
Fra før av har vi spørsmålet om Oljefondet fortsatt skal investere i selskaper som driver med kull eller annen type fossil- eller mineralutvinning med negativt klimaregnskap, varige naturødeleggelser og utbytting av lokal arbeidskraft. Etisk vurdert er det en skandale at den norske stat, ved regjeringens instruks, ikke for lengst har trukket seg ut av selskaper som på dokumentert vis driver skittent i denne forstand.
Stiller det seg etisk sett annerledes med Oljefondets involvering i skatteparadis? Mitt svar er nei. Riktignok har de negative konsekvensene her en annen karakter enn investeringene i skitne fossilselskaper som driver verden mot livstruende klimaendringer. Grunnen er enkel: Penger er først og fremst til for å brukes og plasseres til det beste for hele befolkningen i det enkelte land, altså der den realøkonomiske aktiviteten finner sted.
Prinsippet er entydig i teorien og kan utmerket godt etterleves også i vår globaliserte verden, bare de politiske myndighetene tar det ansvaret de har for å håndheve det: Penger og skattlegging skal kontrolleres av, og komme til gode for, de land og mennesker der inntekter genereres. I den grad dagens globale økonomi bryter med dette prinsippet, og sågar har gjort bruddet til den nye normalen, er bruddet en fallitterklæring for systemet politikerne har tillatt vokse frem, og ikke et argument for dets uunngåelighet enn si fortreffelighet. Etisk er saken klar. Hva det står om, er politisk vilje til endringer til fellesskapets beste, endringer som burde vært foretatt for lengst, slik at kapitalen kan komme under demokratisk-politisk kontroll i stedet for å unndra seg den.
Se debatten om Oljefondets investering i skatteparadis mellom Siv Jensen og Jonas Gahr Støre:
