Jeg har nå vært tre uker i Syria på et sted nord for Aleppo. Jeg kan av sikkerhetsgrunner ikke si nøyaktig hvor. Sykehus har blitt angrepet, og det å hindre folk helsehjelp brukes som et våpen i krigen.
Det er vanskelig å beskrive situasjonen for sivilbefolkningen her. Mange av dem lever i overfylte boliger på grunn av slektninger som har flyktet unna de verste kamphandlingene, andre har tatt tilflukt i skoler, kontorbygninger eller bor i telt. Noen har klart å krysse grensene til nabolandene og ender opp i flyktningleirer.
Dagene blir kaldere
Vinteren er kommet og dagene blir kaldere for hver dag, og kulden er rå, fuktig og gjennomtrengende. Elektrisiteten kommer og går og tradisjonell vedfyring har overtatt i mange hjem, der det er mulig.
Nedstemtheten og fortvilelsen hos pasientene forteller om en eksistensiell usikkerhet som har pågått lenge. Flere kommer inn med hysteriske utbrudd, simulerer besvimelser, klager over tungpustenhet og brystsmerter og må roes ned.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Bombene satte igang fødselen
Pasienter med kroniske sykdommer får ikke behandling og oppfølging, mange av dem dør langsomt, og noen kan utvikle akutte problemer, som den unge kvinnen vi fikk inn en natt for få dager siden. Hun var avhengig av dialyse på grunn av nyresvikt, men hadde ikke fått det på en uke. Nå hadde hun massivt med vann i lungene, og vi holdt på å miste henne. Vi fikk gitt henne narkose og plassert en tube i luftrøret. Hun overlevde.
Det gjorde ikke den nyfødte gutten som kom fra Aleppo med hjertestans. Morens hus ble bombet og i alt stresset som fulgte fødte hun i leiligheten. Mannen tok barnet i en bil og kom til oss i all hast. Da var ungen blå og pustet ikke. Hjertet hadde stoppet. Vi forsøkte gjenoppliving og fikk i gang det lille hjertet, men det stoppet igjen, og igjen, og vi måtte etter en stund oppgi forsøket. Faren tok med seg den lille livløse kroppen hjem til kamphandlingene i Aleppo.
Kompliserte krigsskader
Senere mottok vi en 5 år gammel gutt med splintskader i begge armer og i hodet. Han hadde klart seg etter forholdene bra, men fått kompliserte beinbrudd som ble operert. Splinten i hodet hadde heldigvis ikke trengt inn i hjernen.
En mann på 23 år som dukket opp noe senere, hadde et kulehull like foran høyre øre. Det kom puss ut av hullet og vi kunne se kulen på røntgen dypt inn i den bakre delen av hjernen. Han hadde synsforstyrrelser. Det var lite man kunne gjøre operativt, men han ligger fortsatt på sykehuset vårt med intravenøs antibiotikabehandling. Synet bedres dag for dag, men han har fortsatt noe ustø gange.
Mannen med skuddskade gjennom hele ansiktet ble stabilisert hos oss. Vi måtte åpne luftrøret nedenfor strupehodet og få lagt en tube der for å sikre luftveiene. Vi fikk sendt ham videre til Tyrkia for mer avansert kirurgi.
Snikskyttere forsinker syketransport
Mannen på 21 år vi mottok med splintskader i magen døde av et massivt blodtap komplisert med hjertestans under operasjonen. Han kom for sent til sykehuset. På grunn av kamphandlinger og snikskyttere, må det tas omveier.
Den 36 år gamle mannen med akutt hjerteinfarkt og noen rytmeforstyrrelser var bare en av mange. Det virker som om stress over lang tid fører til økte hjerteproblemer, også hos unge uten åpenbare risikofaktorer. I natt kom det en til.
Drønn fra fronten
Men gledelig er alle fødslene vi har på sykehuset. Daglig kommer nye barn til verden, mange keisersnitt utføres, og skrikene fra de nyfødte er hyggelige lyder i motsetning til dumpe fjerne drønn fra fronten.
Det er utvilsomt store behov. Vi har foreløpig ikke fått tillatelse til å arbeide i regjeringskontrollerte områder av Syria, og vi har et sterkt ønske om å utvide vår hjelpeinnsats på begge sider av frontlinjene.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Jobber med katastrofeplanen
Tiden går, noen dager er rolige i akuttrommet vårt, andre mer hektisk, men alle vi ser er rammet av konflikten på ulike måter. Belastningen er stor på sivilbefolkningen, og tiden går uten at noen øyner en snarlig løsning. Frykten for kamphandlinger i nærheten er stigende disse dagene, og vi forbedrer katastrofeplanen ved sykehuset.
Jeg kan snart reise hjem, men følelsen av å forlate mine pasienter og medarbeidere som ikke har muligheten til å reise ut fra krigssonen er vanskelig – meget vanskelig.
