Nå har vi tyskere også vår rettsak. En rettsak der Tyskland, vårt politi og overvåkningsapparat og våre borgere på et vis sitter på tiltalebenken.
Parallellene er åpenbare: Det handler om drap, mange drap, om høyreekstremisme og en anklaget på tiltalebenken som trives i rollen sin. Verden følger rettsaken. Kanskje ikke like intenst som det jeg og andre gjorde med rettsaken som fant sted i Oslo for et drøyt år siden.
Til tross for mange forskjeller: Forbindelsene mellom rettsakene mot Beate Zschäpe og Anders Behring Breivik er så åpenbare at det ikke hadde vært nødvendig for massemorderen fra Utøya å sende et entusiastisk brev fra cella i Oslo til cella i München.
Pinlig og skammelig
For det første gjør det samtidige i hendelsene det klart at uansett hvor sivilisert og demokratisk et samfunn er, vil det ikke være immunt mot en indre spredning av ideologisk forfall og vold. Det ville aldri falt noen i Tyskland inn å peke mot Norge med skadefryd og si at de som gjør et poeng ut av å søke konsensus og fredfull harmoni, de som vil eksportere sine verdier hele verden – midt i blant dem har det vokst opp en massemorder som ikke fikk tilfredsstilt blodtørsten før han hadde drept 77 mennesker. Selv ikke politiets svikt – både i å forhindre terrorangrepet før det skjedde og stoppe aksjonen underveis – ble kritisert fra tysk hold.
Det er en bitter erkjennelse som forbinder Norge og Tyskland: Begge landene har sviktet i å beskytte seg mot truende krefter fra høyresiden.
For hvor pinlig er det ikke å bli fortalt av en politisjef under rettsaken mot Beate Zschäpe at de simpelthen ikke kunne forestille seg at to lyse nynazister var gjerningsmennene de var på jakt etter? Selv ikke da vitner observerte dem syklende bort fra åstedet? Hvor skammelig er ikke det?
LES OGSÅ: Ingvar Ambjørnsen kronikk om hvordan tyskerne har mistet tilliten til politiet etter Zschäpe-saken
Da det eksploderte
Det har gått to år siden angrepet i Oslo og på Utøya, omtrent et år siden rettsaken. Jeg fikk høre om angrepet ti minutter etter at bilbomben hadde eksplodert. Jeg var på vei hjem fra en fisketur, da min redaktør ringte meg opp: «Du har antagelig hørt det allerede, men: Det har vært en eksplosjon i Oslo», sa han, mens jeg la nyfiskede makrell i bagasjerommet.
Fra det øyeblikket av fulgte jeg saken tett som reporter for Der Spiegel. Jeg så de pårørendes tårer på Sundvollen. Jeg så Monica Bøseis enkemann i øynene. Jeg holdt en rose i været foran Rådhuset sammen med folkehavet, jeg har sittet i den samme stolen på Grønland politistasjon der Breivik ble forhørt. Jeg møtte overlevende, jeg snakket med rettspsykiater Randi Rosenqvist og satt deretter i timesvis i rettslokalet og studerte gjerningsmannen mens han snurret den bøyelige pennen sin mellom fingrene.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Lettelse følge saken til ende
Jeg hadde mye tid til å spekulere i hva slags person dette er. Er han syk? Eller er han i rettslig forstand tilregnelig? Jeg tror det siste. I retten må skillet mellom ondskap og sykdom gjøres etter en annen standard enn den som brukes på puben eller på forsidene til en tabloidavis.
Det var en lettelse å følge saken til ende. Dommer Wenche Elizabeth Arntzen ga Breivik det fulle og hele ansvaret for hans handlinger, og en straff deretter. Det er en dom et såret folk kan la synke inn over tid. Den tar hensyn til ofrenes krav på oppreisning, samtidig som den bevarer verdigheten til rettstaten.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Tyskland må gjenopprette tilliten
I disse dager pakker jeg ned livet mitt i Norge for å flytte til Berlin, hvor jeg skal jobbe ved Spiegels hovedstadskontor og dekke innenrikspolitikken. Jeg returnerer til et hjemland som må jobbe for å gjenopprette folkets tillit.
Starten på rettsaken i München var en umiddelbar skuffelse. I stedet for den profesjonelle behandlingen media fikk i Oslo, ble lokale og utenlandske media dårlig ivaretatt.
Rettsaken vil forløpe uten de to hovedmistenkte. I motsetning til Breivik, valgte de døden for å slippe å svare for det de har gjort.
Når jeg ser Zschäpe, tenker jeg på Breivik. Hva slags mental prosess er det man må igjennom for å gå fra å være en som «ikke liker utlendinger» til å bli en som vil fordrive dem, drepe dem? Jeg tror ikke vi finner noe fullgodt svar på dette, ikke et svar som er til å leve med i alle fall. Man kan bare håpe på å få hjelp i vissheten om at gjerningsmennene får en fortjent straff. Om det er i Oslo eller i München eller andre steder i verden.
Kronikken er oversatt fra tysk av Ytring-redaksjonen.
