Kjernen i den såkalte reservasjonssaken er et rundskriv Helse- og omsorgsdepartementet sendte ut i fjor høst. Her ble det slått fast at fastleger som arbeider i kommunehelsetjenesten, ikke under noen omstendighet kan reservere seg mot å henvise pasienter til abort.
Dette gjelder selv om tjenestene det henvises til, strider mot fastlegenes samvittighet og moralske overbevisning.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Markerer en ny praksis
Både Helsetilsynet og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har flere ganger i løpet av de siste tiårene eksplisitt godkjent at leger og fastleger i norsk helsevesen kan reservere seg mot å henvise.
I 2009 ble det understreket at det er «intet rettslig i veien» med reservasjon mot henvisning for blant annet fastleger, så lenge pasienten får tilgang til den aktuelle tjenesten. Legen kunne selv ta opp problemstillingen med kommunen og finne en løsning.
HODs rundskriv innebærer derfor en ny og mindre tolerant praksis.
Den moralske integritet trues
Man kan imidlertid også føres en viktig prinsipiell argumentasjon mot den kursen departementet nå har lagt seg på.
Dersom reservasjonsønsket avvises, vil en rekke aktører i helsevesenet tvinges til å handle mot sin dypeste overbevisning. Men borgernes moralske integritet er et stort gode for samfunnet. Hele samfunnet nyter godt av at borgerne har høye moralske standarder som de evner å etterleve.
Dette gjelder kanskje i særlig grad helsepersonell, som har stor makt i profesjonsutøvelsen, blant annet ved å ta viktige beslutninger for pasienter, og ved å forvalte en del av fellesskapets ressurser.
Prinsipielle grensedragninger
Det er imidlertid også klart at en reservasjonspraksis må gis en prinsipiell gjennomtenkning.
Vi foreslår derfor følgende kriterier for når samfunnet bør respektere ønsker om reservasjon:
- For det første må helsepersonellets moralske integritet virkelig stå på spill – det må dreie seg om en dyp moralsk eller religiøs overbevisning, som står i fare for å bli alvorlig krenket.
- For det andre må byrdene ved reservasjonen for pasient og helsetjenesten for øvrig være på et akseptabelt lavt nivå. Hvis reservasjonen fører til at pasienten ikke får helsehjelpen, eller får en spesielt ubehagelig opplevelse, er det uakseptabelt. Men ved å ivareta disse to punktene er det mulig å gjennomføre et kompromiss som er i tråd med demokratiske idealer. Man ivaretar mindretallets (fastlegenes) samvittighet og yrkesutøvelse, men uten å undergrave pasientretter og helselovgivning.
Refleksjoner om henvisning til abort
I lys av disse kriteriene hevder vi at ønsket om reservasjon mot henvisning til abort, bør innvilges. Det er ingen tvil om at en dyp og viktig overbevisning står på spill for de fastlegene det gjelder.
For den som mener at provosert abort er å avslutte et menneskeliv og en handling som ikke kan rettferdiggjøres, vil aborthandlingen fremstå som uakseptabel og dypt umoralsk. Man vil derfor også ønske å avstå fra å ta del i prosessen som leder fram mot denne handlingen. En slik overbevisning kan begrunnes religiøst i fosterets iboende verdighet som skapt av Gud, og allmennetisk i et syn på fosteret som et menneskelig individ med stor moralsk verdi.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Spørsmålet er så om reservasjon kan finne sted uten uakseptable byrder for pasient og øvrige aktører i helsetjenesten. Da kan det understrekes at norske fastleger i de siste 30 år har funnet måter å løse de praktiske utfordringene på som ivaretar pasientenes interesser. Legesekretærer kan sluse pasientene videre til en annen lege når pasientene oppgir hva som er grunnen til at de søker lege. I andre tilfeller har fastlegen formidlet til dem de betjener, at de reserverer seg, slik at de aller fleste pasienter har vært klar over det på forhånd – og da også har hatt mulighet til å velge en annen lege som sin fastlege, hvis de skulle ønske det.
Argumentasjonen i denne kronikken utdypes i notatet «Samvittighetsfrihet og fastlegers reservasjonsrett», som er utgitt i samarbeid mellom tankesmiene Civita og Skaperkraft.
