Denne våren kan Stortinget ende opp med å diskutere hva et høyverdig språk er. Er frem verdigere enn fram, er det mer høytidelig å skrive de tilstedeværende medlemmER enn de tilstedeværende medlemmENE, og er a-endelser i disharmoni med en «høytidelig stil»?
Ja, sier språkprofessor Finn-Erik Vinje. I alle fall hvis poenget er å modernisere språket i Grunnloven, og å gjøre det på en måte som ivaretar Grunnlovens rolle som både representativt nasjonalsymbol og virksom lovtekst.
Nei, sier andre. Som lederen i kontroll- og konstitusjonskomiteen, Martin Kolberg (Ap). Han mener at språket, og dermed Grunnloven, må komme folket så nær som mulig.
SE I NETT-TV: Debatt i Dagsrevyen om språket i Grunnloven
Modernisering
I går møttes kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget til seminar om en språklig modernisering av Grunnloven. Flere forslag skal diskuteres. Hvis det går som Stortinget ønsker, blir det fattet et grunnlovsvedtak om modernisering innen 17. mai 2014. Men det store spørsmålet er jo om Stortinget kommer til å bli enige? Det er jammen ikke sikkert.
Det man derimot underlig nok synes å være helt enige om, selv om det medfører den største og mest radikale forandringen av Grunnloven noensinne; det er at Grunnloven fra og med våren 2014 også kommer i nynorsk språkdrakt. Dermed får Norge, rent faktisk, to grunnlover. Et politisk knefall de fleste stortingsrepresentanter og jurister synes er uproblematisk.
Stil eller hverdagslighet
Så debatten i Stortinget kommer altså ikke til å handle om nynorsk eller bokmål denne gangen. Den kommer nok heller ikke til å handle om hvorvidt de innleverte grunnlovsforslagene holder juridisk mål eller ei.
Debatten kommer til å handle om hva som gjør en språkdrakt ærverdig eller ikke. Språklig stil mot språklig hverdagslighet. Det moderne mot det konservative. Det blir en diskusjon man ikke så ofte er vitne til i Stortinget.
To grunnlovsforslag ligger på bordet. Det ene er Finn-Erik Vinjes, fremmet av blant annet Michael Tetzschner (H) og Anders Anundsen (Frp). Det andre er ført i pennen av jussprofessor Hans Petter Graver og fremmet av blant annet Martin Kolberg, Hallgeir Langeland (SV) og Per Olaf Lundteigen (Sp). Gravers forslag er språklig mer moderne, og dermed sikkert også nærmere talespråket enn Vinjes.
Gammel språkdrakt
Da Grunnloven for første og eneste gang ble en smule modernisert i 1903, var det under samme motto som Finn-Erik Vinje har sluttet seg til, nemlig at gammel språkdrakt gir et ærverdig preg.
Men innholdsmessige er omtrent 200 endringer gjort i Grunnloven etter 1814. Noe som betyr at mer eller mindre språkflinke jurister og byråkrater har oversatt nye lover til et skikkelig fjernt og gammeldags språk.
Stadige språkfeil er gjort. Og verre er det blitt ettersom årene er gått.
«Jord og boslodd»?
Rarere og rarere er Grunnloven blitt. En av de mest ugjennomtrengelige paragrafene for de fleste av oss, er nummer 104; « Jord og Boslod kan i intet Tilfælde forbrydes». Finn-Erik Vinje har fjernet store bokstaver, lagt inn doble konsonanter og erstattet –d’en med en -t, og anbefaler dermed formuleringen «Jord og boslodd kan ikke forbrytes». Men blir vi klokere, og føler vi oss verdigere?
Nei. Derimot hjelper det en legmann å lese Hans Petter Gravers forslag til paragraf 104; «Ingen skal bli fradømt sin faste eiendom eller hele sin formue på grunn av en forbrytelse.»
Arkaisk riksmål
Martin Kolberg har et poeng når han påpeker behovet for nærhet til loven. Men Grunnloven kan aldri bli en lett tilgjengelig og forståelig tekst.
Samtidig er det slik at det er en nær sammenheng mellom språk og innhold, og at språklige formuleringer handler om langt mer enn teknikk og forståelse. Den norske grunnloven er Norges absolutt viktigste tekst, og nå skal Stortinget svare oss på hvordan språket i loven kan opplyse om lovens betydning.
Hvis de ikke blir enige, kan denne saken ende med at den ene Grunnloven blir på et moderne, oppdatert nynorsk og at den andre forblir på et arkaisk riksmål.
Det vil ikke være en god løsning på Grunnlovens utfordringer anno 2014.