Fredag 12. oktober klokken 12.05: Kulturminister Hadia Tajik entret sin egen pressekonferanse. Vel innenfor døren stoppet hun opp, så seg rundt, smilte stort og sa:
– Ja, nå setter vi i gang arbeidet!
Så brøt applausen løs. Alle visste hva hun snakket om. Representanter for forleggere, bokhandlere og forfattere klappet begeistret. Tajiks statssekretær Kjersti Stenseng, tidligere leder av litteraturfestivalen på Lillehammer, smilte ekstra bredt. Hun har fulgt denne saken lenge, i departementet og utenfor. Hun fikk klem av forlegger Mads Nygaard og flerfoldige tomler opp fra lobbyist nummer én i denne saken; Forleggerforeningens direktør Kristenn Einarsson. For nå var det rene julekvelden, og setningen bransjen hadde ventet på så lenge, kom direkte fra en statsråds lepper.
– Nå blir det boklov!
Høyre tviler
Så nå er det bare å gi full gass i Kulturdepartementet (KUD). Det er dårlig med tid. Hvis loven skal sikres, bør den komme til Stortinget innen utgangen av april, senest. I alle fall hvis den skal ha en sjanse til å komme seg gjennom systemet før sommeren kommer. For etter sommeren er det valg, og der står de borgerlige partiene og venter. Alle vet at Frp ikke vil at bokbransjen skal ha et permanent fritak fra konkurransereglene. Venstre og KrF er nok mer positive, men det er altså Høyre som er utslagsgivende. Og nå er Høyre i tvil.
Alt avhenger av at det lovarbeidet som nå gjøres i KUD. Først må departementet bli enige med seg selv om noen svært kompliserte spørsmål: Hvorfor skal man ha en boklov?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Spørsmålene de må besvare
Er det hensynet til leseren, forleggeren, 650 distriktsbokhandlere, utviklingen av e-boka, eller kanskje forfatterne? Ja, hvordan sikre at forfattere fortsetter å skrive gode bøker, når erfaringer fra de siste ukene viser at bokhandelen i enkelte tilfelle tar opptil 74 prosent av utsalgsprisen på en bok?
Eller hva med disse nøttene her: I hvor stor grad skal man gå inn og gi konkurransefordeler til en bransje som henholdsvis eies av de skandinaviske mediegigantene Bonnier og Egmont (Cappelen Damm), av investorer som Erik Must i det børsnoterte forlaget Gyldendal, eller familien Nygaard i aksjeselskapet Aschehoug? Skal en boklov sette begrensninger for hvor mange ledd i bokkjeden ett og samme selskap skal kunne eie? Og skal staten regulere både bokas utsalgspris (faste bokpriser) og prisen bokhandlerne betaler for boka?
LES: Frykter at litteraturen blir borte
Gullgruve for forlagene
Dette, og mer til, må politisk ledelse i KUD finne ut av. Og svarene de kommer frem til er helt avgjørende for hvordan Bok-Norge kommer til å se ut i fremtiden. For i Norge har bokbransjen vært unntatt konkurranseregler i mange år, gjennom ulike bokbransjeavtaler. Disse avtalene har formet utviklingen i Bok-Norge. De har vært garantister for kvalitet og mangfold, men også formet organiseringen av omsetningsleddet.
På ett tidspunkt forhandlet forleggerne seg frem til en avtale som sikret dem enerett til å selge bøker, via sine egne bokklubber, til 25 prosent rabatt. Bokklubben Nye Bøker ble en gullgruve for forlagene, fint for lesere og for de forfatterne som fikk solgt bøkene sine der.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Men bokhandlerne likte ikke det de så. De gikk glipp av store fortjenester, og selvsagt ble de sure. De protesterte, de ble hørt og i 2005 kom en ny bokavtale. Nå skulle ingen kunne sette ned prisen på en ny bok med mer enn 12,5 prosent. Ikke bokklubbene, ikke bokhandlerne, ikke kjøpesentrene. Dermed beveget fortjenesten i bransjen seg fra bokklubb til bokhandel, og rike forlag med bokklubbfortjeneste i baklomma gikk ut på shopping. I dag eier Gyldendal bokhandlerkjeden Ark, Aschehoug Norli Libris og Cappelen Damm Tanum.
Tvinges til likebehandling
Når noen nå sier at en boklov ikke betyr noe for hvordan selve bokbransjen utvikler seg, tar de feil. De nyslåtte eierne av bokhandlene så at e-boka var i ferd med å bli en voldsom konkurrent. I stedet for å angripe med oppfinnsomhet, gikk e-bokforleggeriet plutselig utstudert langsomt. Så langsomt at kulturminister Anniken Huitfeldt kom med en sjeldent klar melding:
– Forlag og bokhandlere nyter godt av momsfritak, innkjøpsordninger og fritak fra konkurransereglene, da forventes det at bransjen følger med i tida og tilrettelegger for sine lesere, sa hun.
Underforstått: Slik er samfunnskontrakten.
Jeg tror det er riktig å si at bransjen selv har vært med på å uthule de avtalene de har inngått. Nå vil brorparten av forfattere, bokhandlere og forlag ha en boklov, men motivene er altså ulike. Små og uavhengige forlag og bokhandlere vil at en boklov skal tvinge de store til likebehandling. Forfattere vil at Bokloven skal disiplinere bokhandlere til å ta inn flere eksemplarer av bøkene deres og dessuten sikre kvalitet og annerledeshet en plass i sola blant bestselgerne.
LES: Forfattere har grunn til bekymring
Hva vil de?
Men hva er egentlig motivene til Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm? Jeg er helt sikker på at de mener alvor når de ønsker å hegne om kvalitetslitteratur på norsk. Der ligger også deres stolthet. Men de mener neppe at veien å gå er å tilintetgjøre sin egen frihet til å utøve markedsmakt. Så hva vil de? Hvordan kan de bli best mulig rustet til å møte en eksplosiv konkurranse fra blant annet Amazon og Ibooks?
I Kulturdepartementet må det jobbes på spreng. Deres notat til et lovforslag bør være ferdig ved nyttårsleitet. Så ut på høring, før lovteksten kan skrives, godkjennes i regjeringskollegiet og så oversendes Stortinget. Jo, de har nok å gjøre.
