Det finnes knapt noe mer fundamentalt allmennmenneskelig enn å bo. Alle trenger en bolig; i motsatt fall er de hjemløse og følgelig enten stakkarslige, upålitelige eller begge deler. Den evige jøde, som mellomkrigstidens demagoger demonisere, var nettopp ikke bofast. Han vandret, og var derfor ikke til å stole på.
Ved å bo føler vi oss hjemme i den verden vi er kastet inn i. Å bo gir forankring, ryggrad og mestring.
Et barometer på samfunnsutviklingen
Boligutviklingen er – et stykke på vei – også et barometer på samfunnsutviklingen. Boligstørrelsen har vokst som et resultat av velstandsøkningen, og antall beboere per bolig har sunket som et resultat av synkende barnetall og mer fleksible samlivsformer.
I 1920 var det i gjennomsnitt fem personer som bodde sammen, i 1960 var det 3,3, og nå er vi nede i litt over to. Antall kvadratmeter per snute er også høyere enn før.
Standarden har blitt bedre. Varmekabler var ukjente før 1970-tallet. Nå spør vi ikke lenger om folk vi besøker har trådløst internett, men om vi kan få låne passordet.
Mystikk
I de fleste kulturer vi kjenner til, er boligen en verdslig, praktisk ting. Riktignok har rike folk større og finere boliger enn de fattige, men det er bare fordi de er rike. Her er det derimot blitt slik at du er heldig hvis du har en verdifull bolig.
Boligen din stiger i verdi, på mystisk vis, uten at du løfter en finger for at det skal skje, og på tross av at du sliter den ned mens du bor i den. Prisstigningen finner også sted helt uavhengig av prisene på mørtel, glass og takstein.
Rituelle eksperter
Sannsigere leser i sine krystallkuler, spår boligkrakk eller boligbonanza, eller advarer mot å ‘låne til over pipa’. Boligprisene styres av en massepsykologi ingen helt forstår, av håp og forventninger, bekymringer og tegn i tiden som bare kan leses av rituelle eksperter. Himmelen over boligenes verden heter markedet, og den holdes oppe av summen av fornemmelser og forestillinger om hvordan verden vil se ut i nærmeste fremtid.
De rituelle konsulentene i bank, finans og eiendomsmeglerbransjen forsøker vanligvis å fremme optimismen ute blant folk, for da stiger prisene, og økonomien ser ut til å vokse selv om ingen produserer noe mer enn de gjorde i fjor.
Vi taper på prisveksten
Så kan Jensen og kona gni seg i hendene over at boligen deres er verdt to millioner mer enn da de kjøpte den. Det eneste problemet, og det kjenner Jensens godt til når de tenker seg om, er at hvis de en dag vil ha et større hus og ikke er villige til å flytte til Vestre Toten, taper de på en slik verdistigning.
For meg ville det ha vært ideelt om mitt hus bare var verdt en krone, for da ville den store herskapsvillaen jeg sikler på, kostet to femti. Dessuten ville jeg ha sluppet unna med syv øre i eiendomsskatt.
Lukket samtale
Det snakkes i medier og over øl om prisutvikling, beliggenhet, betydningen av «å komme inn i markedet så tidlig som mulig», hvem som har tjent hva på boligen sin og hvor mye man «egentlig» har råd til å låne. Det siste er det ingen som vet svaret på, ettersom renten når som helst kan stige.
Hele denne diskursen viser i grunnen til et lukket kretsløp og handler dypest sett om psykologiske fenomener som risiko og trygghet, grådighet og engstelse, som konkret kommer til uttrykk gjennom markedsmekanismen tilbud og etterspørsel.
Tro kan flytte fjell
Det er fullt mulig å tenke annerledes. Ettersom boligmarkedet er styrt av massepsykologi, er det faktisk for en gangs skyld korrekt at tro kan flytte fjell. Riktignok går det neppe noen vei tilbake til det halvsosialistiske samfunnet der det var OBOS-ansiennitet som avgjorde hvordan du fikk bo og boligmarkedet var uinteressant for spekulanter.
Valgtvangen er blitt en del av luften vi puster i. Men det finnes to opplagte løsninger. Det er nemlig temmelig idiotisk at det skal være boligmangel i et land hvor den gjennomsnittlige befolkningstettheten er på 13 personer per kvadratkilometer.
Lykke på Hadeland
For det første er det ikke sikkert at lykken er en toromsleilighet i Oslo vest, når den koster mer enn et hus på Hadeland. Det er enkel matematikk. Alle kan ikke bo samme sted, spesielt når Markagrensen er en sakral kulturell verdi.
Og de som får problemer når tilstrekkelig mange oppdager at det er fint å bo i Kongsvinger eller på Ringerike, det er ikke de som kjøper bolig der, men oppsitterne og boligeierne i de såkalte pressområdene.
Bra i blokk
Det er heller ikke sikkert at det er en oppskrift på fremmedgjøring og ensomhet å bo i en høyblokk, som mange nordmenn tror uten å ha prøvd. Hva om vi smelte opp noen tredve etasjes blokker med havutsikt rundt omkring i Oslo? Med svømmebasseng i øverste etasje, kaffebarer i første og t-banestasjon i kjelleren? Du ville måtte gi avkall på epletreet, men til gjengjeld fikk du terrasse med aftensol.
Og ved et trylleslag gikk luften langsomt ut av den magiske boblen, i stedet for at den eksploderte som en ballong.
