I denne ukens episode av «Den gode viljen» problematiseres forholdet mellom bistandsorganisasjonene og mediene, med vekt på dekningen av humanitære kriser. Det er ingen tvil om at den samlede mediedekningen har vesentlig betydning for hva slags hjelp mennesker får i en krise. At bistandsorganisasjoner tilpasser seg dette ved å ansette kommunikasjonsrådgivere, kan neppe være kontroversielt. Så lenge oppmerksomhet og innsamlede penger brukes på en god måte, er kommunikasjon et middel for å hjelpe mennesker i nød.
LES OGSÅ: Den gode viljen gir resultater
Et bedre spørsmål er hvordan medier, hjelpeorganisasjoner og donorer sammen har skyld i at så lite penger brukes på å forhindre at mennesker trenger nødhjelp for å overleve.
Ineffektiv nødhjelp
Ifølge noen beregninger er det syv ganger dyrere å gi nødhjelp etter at en krise er i gang enn å investere på forhånd for å unngå at den skjer, for eksempel gjennom støtte til mer robust jordbruk, flomtilpasning eller kornbanker. Forebygging kan redde flere liv enn nødhjelp. Dette gjelder særlig klimaskapte sultkatastrofer, som i dag kan varsles flere måneder i forveien. En slik krise setter utviklingen i et land flere år tilbake.
LES OGSÅ: Menneskerettighetene er ikke en eksportartikkel
Overkommelige investeringer kan forhindre eller redusere omfanget av de fleste humanitære kriser. Likevel utgjør pengene som brukes på forebygging, en forsvinnende liten andel av den totale humanitære bistanden. Dette er fordi penger følger oppmerksomhet. Ikke bare privatpersoners bidrag, men også store institusjoners bevilgninger, styres i stor grad til de situasjonene som får størst oppmerksomhet i mediene.
Krisesyklusen
Hvordan kan vi korrigere for denne skjevheten? En stor investering er nødvendig for at bistanden skal ta et byks fremover i krisesyklusen. Samtidig som vi sørger for nødvendig nødhjelp i år, må vi også investere for å gjøre behovet for nødhjelp mindre neste år.
Men hvordan kan vi få oppmerksomhet om en krise som ikke har skjedd – og forhåpentligvis aldri vil skje? Dette er en sentral utfordring for bistandsorganisasjoner.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Nød uten årsaker
Mangelen på midler til forebygging er ett resultat av en mer generell skjevhet i medieomtalen av bistands- og utviklingsspørsmål: Det fortelles mye om konsekvensene av fattigdom, men lite om årsakene. Vi ser bilder av utsultede barn, men ikke kjeden av sammensatte faktorer som ført til denne situasjonen, og dermed antyder løsningene: bedre styresett og fordeling, økt likestilling, sterkere sivilsamfunn, forebygging av humanitære kriser, investeringer i produktivitet, utdanning for alle, mer rettferdig handel – bare for å nevne noe. Å vise nød er lettere enn å forklare årsakene.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Å kritisere mediene for denne skjevheten, blir for enkelt. Profesjonelle nyhetsleverandører konkurrerer i et marked som ikke tillater et ubegrenset antall viktige, men vanskelig tilgjengelige, saker. God journalistikk er tidkrevende og dyrt.
Før vi kritiserer medier for «unyanserte» fremstillinger, bør vi i bistandsbransjen vurdere vårt eget ansvar for å fortelle gode, opplysende historier om utvikling. Med den frie flyten av informasjon, er mulighetene mange til å spre våre erfaringer og budskap. Vi må bare fortelle det på en måte som når frem. Slik kunnskapsformidling er en del av vår humanitære oppgave.
