Rapporten fra 22. julikommisjonen er sterk lesing, og på visse områder brutal. Den gir uttrykk for svikt i mange ledd. Det er smertefullt.
Tungt ansvar
Nå er det viktig at de som sitter med ansvar tar ansvar. Det kan være fristende for flere å ty til ansvarsfraskrivelse og ansvarsoverføring – det er overhodet ikke hva vi trenger nå. Å ta ansvar handler blant annet om å vise endringsvilje og handlekraft.
Stoltenberg leder en flertallsregjering, og han sa i går at han vil ta ansvar ved å sitte videre. I tiden fremover må statsministeren forsikre seg om at han har det rette mannskapet med seg i ulike lederposisjoner til den formidable endringsjobben som nå er nødvendig. Hovedpoenget må likevel være hvordan vi kan bli bedre og gjøre Norge tryggere.
Åpenbare behov
Sannheten om hva som skjedde 22. juli i fjor må få betydning for hvordan den nasjonale sikkerheten for landets innbyggere blir ivaretatt. Arbeidet som kommisjonen har avlagt er grundig og godt, og viser åpenbare behov for styrking av beredskapen vår. Det krever mot og iverksettelse av virkningsfulle tiltak.
Politiet måtte i går tåle meget hard kritikk av kommisjonen på sentrale punkt om responstid, riksalarm, IKT, prioriteringer og ressurser. En kontroll av rutiner i politiet er dermed nødvendig. Jeg er derfor glad for at regjeringen raskt lover en gjennomgang av politiets systemer, organisering og kultur.
Politiet sviktet
Et av hovedområdene som vi behandlet i Stortingets særskilte komité var forholdet mellom Politiet og Forsvaret i nødssituasjoner, og her viser rapporten at politiet sviktet. Kommisjonen fremholder at Forsvaret sto klar til å hjelpe politiet, uten at politiet anmodet om dette. 22. juli i fjor krevde at alle tilgjengelige ressurser ble brukt. Rapporten viser at vi ikke hadde råd til å la være.
For å sikre dette for fremtiden er det en grunnleggende forutsetning at politiet opparbeider seg inngående kunnskap til hvilke relevante kapasiteter og ressurser de kan trekke veksler på fra Forsvarets side. Regjeringen må legge til rette for at barrierene for Politiet om å be om bistand blir brutt ned. For at Politiet og Forsvaret skal kunne gjøre en tilfredsstillende jobb, er det svært viktig at de øver sammen. Bistandsinstruksen blir sentral i denne sammenhengen.
Dette samarbeidet vil være et av de mest sentrale tiltakene for å sikre god håndtering av et eventuelt terroranslag eller en annen sivil krisesituasjon i fremtiden.
Regjeringens ansvar
Kommisjonens påpeker også store svakheter når det gjelder sikringen av regjeringskvartalet. Rapporten stadfester at allerede fattede politiske vedtak om stengning av Grubbegata kunne forhindret plassering av en bilbombe tett opp til Statsministerens kontor.
Vi har i flere år vært vitne til at ansvaret for stenging av den aktuelle gaten har blitt en kasteball mellom regjeringen, Oslo kommune og naboer. Regjeringen var tidlig ute etter 22. juli i fjor og konstaterte at ansvaret var kommunens. I går var imidlertid kommisjonen tydelige på at ansvaret for den sendrektige gjennomføringen av stegningen ligger hos regjeringen.
Rask forbedring
Nå er det viktig at rapporten brukes som grunnlag for å sette oss i stand til å gjøre Norge tryggere og takle eventuelle fremtidige terrorhandlinger på en bedre måte. Det krever at enkeltpersoner, etater og systemer møter kommisjonens rapport med stor endrings- og læringsvilje.
Statsministeren har varslet at regjeringen vil følge kommisjonsrapporten opp ved blant annet å fremlegge en stortingsmelding. Det er bra.
Skal vi få behandlet saken på en trygg og god måte, er det avgjørende at den kommer opp i Stortinget i god tid før valget i 2013. Flere av kommisjonens hovedkonklusjoner og anbefalinger samsvarer i stor grad med forslagene, vurderingene og tilrådingen som tidligere i vår ble gjort av Stortingets særskilte 22. julikomité. Grunnlaget er med andre ord lagt for å få til en rask og effektiv forbedring av de mest kritiske punktene.
En farlig grøft
Det har gått over ett år siden den tragiske dagen. 22. julikomiteen på Stortinget leverte sin innstilling 1. mars. Vi har gjennomgått en svært omfattende rettssak, og nå har vi fått 22. julikommisjonens rapport på bordet. Etterpåklokskap er en farlig grøft å falle i. Verken politiet eller andre instanser hadde forutsetning for å vite mye av det vi nå vet.
Samtidig må den harde kritikken av ulike instanser få følger. De mange enkeltpersonene som var på jobb denne dystre fredagen gjorde det de trodde var best, men var fanget i et system som ikke fungerte. Ansvaret for forsømmelsene, som regjeringen og ledere aldri fulgte opp, kan ikke disse ta.
Partifarge uten betydning
For å sikre at noe liknende ikke skjer igjen, må ansvaret plasseres der det hører hjemme – kun da kan vi forebygge. I det videre arbeidet som kommisjonsrapporten har lagt grunnlaget for, er det viktig at fokuset for oss politikere blir å finne de beste løsningene for samfunnet vårt. I spørsmål om landets sikkerhet bør partifarge, posisjon eller opposisjon være irrelevant. Bred enighet blant partiene vil være en grunnleggende forutsetning for landets sikkerhet.
Tiden etter 22. juli har vært en vond tid for landet vårt, samtidig som mange også har opplevd omsorg og nestekjærlighet midt oppi alt det grusomme. Det er bra – og noe vi må holde fast på.
Læring og handling
Vi må ikke glemme dem som går gjennom tunge tider. 22. juli handler først og fremst om de som mistet livet. Kommisjonens rapport kan ikke gjøre om det forferdelige som skjedde, men den kan gi oss fakta, kunnskap, felles virkelighetsforståelse og læring som grunnlag for handling.
Vårt oppdrag fremover, både som politikere, men også som samfunnsborger, blir derfor å huske på at kampen for menneskets ukrenkelige verdi er en viktig del av beredskapen.
